- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Kransen /
140

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Kransen - II

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

Hun slog da til manden i hans ansigt med penge
pungen, saa han vaklet — da puffet hun til ham i
brystet saa han ramlet utfor stien og et stykke
nedigjennem skogen. Den anden tysker grep hende bak
fra, rev pungen ut av hendes haand og halskjeden fra
hendes hals, saa den sprængtes — hun var like ved
at falde, men hun tok et tak i manden og forsøkte at
faa fra ham korset sit igjen. Han vilde slite sig løs —
nu hadde ransmændene ogsaa hørt at der kom folk —
Ingebjørg skrek himmelhøit, og rytterne paa stien
sprængte frem av al magt. De kom ut av tykningen; det
var tre mænd. Ingebjørg løp skrikende imot dem, og
de sprang av hestene. Kristin kjendte herren fra
Didreks loft, han trak sit sverd, tok nakketak paa den
tyskeren hun brøtes med, og pryglet ham med flat
klinge. Hans mænd rendte efter den anden, tok ham og
banket ham av hjertens lyst.

Kristn heldet sig indtil fjeldvæggen; nu baketter
skalv hun, men det hun følte allermest var forbauselsen
over at hendes bøn hadde hjulpet saa hurtig. Da fik
hun se Ingebjørg: den anden hadde slaat hætten
tilbake, hængt kaapen løst over skuldrene og holdt paa
at lægge sine svære lyse fletter frem over brystet. Ved
det syn brast hun i latter — hun seg sammen og maatte
holde sig i et træ for hun kunde ikke holde op, men
det var som hun hadde vand istedetfor marg i benene,
saa vek kjendte hun sig; hun rystet og lo og graat.

Herren kom bort og la varsomt en haand paa hendes
skulder:

«I har nok været mere ræd end I vilde vise, I,» sa
han, og hans stemme var god og vakker. «Men nu maa I
styre eder — I holdt eder saa modig mens faren var —»

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:58:59 2025 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/1/0144.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free