- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Kransen /
314

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Lavrans Bjørgulfsøn - VI

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

314
noget, men bare kjendte det var godt at faa være alene
ute engang igjen. Hun red med øinene fæstet paa ny
maanen som var ved at synke ned mot fjeldkammen
paa hin siden av dalen. Saa hun var nær faldt av
hesten, da den pludselig sprat ut til siden og steilet.
Hun saa der laa et mørkt legeme sammenbyltet i
veikanten — først blev hun ræd. Den stygge angsten
hun hadde faat i sig for at møte folk alene paa veien
blev hun aldrig kvit. Men hun tænkte det kunde være
en veifarende som var blit syk, saa da hun atter hadde
faat magt over hesten, vendte hun den og red tilbake,
mens hun ropte om der var folk?
Bylten rørte sig litt, og en stemme sa:
«Jeg mener det er dig selv, Kristin Lavransdatter —»
«Broder Edvin,» spurte hun sagte. Hun var like ved
at tro, dette var blendverk eller djævelskap som vilde
narre hende. Men hun gik bort til ham; det var virke
lig den gamle, og han kunde ikke reise sig uten hjelp.
«Kjære fader min — er I ute og vandrer paa denne
tid av aaret,» sa hun forbauset.
«Lovet være Gud som sendte dig denne veien ikveld,»
sa munken. Kristin merket at han skalv over hele krop
pen. «Jeg agtet mig nord til dere, men nu orket jeg
ikke gaa længer ikveld. Jeg trodde næsten det var Guds
vilje at jeg skulde ligge og dø paa de veiene der jeg
har ligget og ræket hele mit liv. Men jeg vilde gjerne
faat skriftemaal og den sidste tjenesten. Og jeg vilde
gjerne set dig igjen en gang, datter min —»
Kristin hjalp munken op paa hesten sin; hun leiet
den ved bigselet og støttet ham. Indimellem at han
anket sig for hun nu blev vaat om føtterne i issørpen,
klaget han sagte av smerte.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:58:59 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/1/0318.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free