- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Korset /
29

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Frændsømd — - II

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

29
vand i myrerne og fra berghaller som det hadde sipret
over om dagen —nu frøs der is paa. Maanen lyste
over løvskog og granskog. Opover volden glittret det
av rim. Det var bitterkoldt — hun korset armene
under brystet og stod litt.
Saa gik hun opover langs bækken. Den surlet og
klunket med smaa lyd av isnaaler som brøtes søn
der —.
Øverst paa vangen laa en svær jordfast sten. Ingen
gik nær den, uten de maatte, og da slog de kors for sig.
De heldte rømme indunder dit, naar de kom og naar
de f6r. Ellers hadde hun aldrig hørt at nogen hadde
fornummet noget der, — men slik hadde skikken været
paa denne sæteren fra gammel tid av —.
Hun visste ikke seiv, hvad som var kommet op i hen
de, siden hun gik ut av hus slik, vildnatten. Hun stan
set ved stenen — satte foten paa et hak i den. Mayen
hendes krympet sammen, det blev koldt og tomt i under
livet paa hende av angst — men hun vilde ikke korse
sig. Saa krøp hun op og satte sig paa stenen.
Herfrå saa en vidt, vidt. Indover de stygge graaberg
i maaneskinnet. Den store kuven indpaa Dovre løftet
sig vældig og blek mot den bleke luft, fonnen blikket
hvit i skaret paa Graahø, Raanekampene lyste med ny
sne og blaa kløfter. Fjeldet i maaneskinnet var styg
gere end hun hadde kunnet tænke – neppe at en og
anden stjerne skinnet paa den uendelig store, isnende
himmel. Hun frøs gjennem marg og ben — skræk og
kulde krystet indpaa hende paa alle kanten Men hun
blev sittende og trodset.
Hun vilde ikke gaa ned og lægge sig i kulmørket ind
til mandens varme, sovende krop. Seiv fik hun ikke
søvn mat, det kjendte hun —.
Saavisst som hun var sin fars datter — hendes egte-
3 —Undset: Kristin 111.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:59:28 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/3/0035.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free