- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Korset /
280

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Skyldnere - V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

280
hun skulde ha ligget her i hans arm og bare drømt
om de lange aarene da de levet som mand og hustru
paa Husaby —. Alle hans letsindige ord lokket og
gjenlød — svimlende ræd kjendte hun det som Erlend
hadde strøket av hende den syvfoldige ansvarsbyrde
— saan maatte det være naar ungmerren staar avsadlet
paa sætervangen — kløv og sadel og hodelag er tat
av hende, og mot hende blaaser viddens vind og luft,
hun staar fri til at beite av det fine fjeldgræs, fri til at
rende saa langt hun vil utover alle vidderne —.
Og samstundes længtet hun alt, søtt og længsels
fuldt, fuldvillig til at bære en ny byrde. Hun længtet
alt med en liten øm svimmelhet mot den som nu skulde
bygge bo nærmest hendes hjerte i ni lange maaneder.
Hun hadde kjendt sig viss, fra den første morgen hun
vaagnet heroppe i Erlends arm. Sammen med den
haarde og tørre, gispende hete i sindet var übyrdig
heten veget fra hende. Hun gjemte Erlends barn i sit
fang, og med en underlig blid utaalmodighet strakte
hendes sjæl sig fremover mot den stund, da det skulde
være baaret til lyset .
De store sønnerne mine trænger mig ikke, tænkte hun.
Dem tykkes det bare, jeg er utidig, maser paa dem.
Vi blir bare iveien for dem, den vesle og jeg. Nei jeg
kan ikke reise herfrå — vi faar bli her hos Erlend. Jeg
kan ikke reise —.
Men da de sat sammen og fik sig morgenmat, nævnte
hun aljikevel, nu maatte hun hjem til børnene sine.
Det var Lavrans og Munan hun tænkte paa. De
var saavidt store, hun blygdes ved at tænke, de skulde
gaa heroppe hos Erlend og hende og kanske se med
forundrede øine paa sine forældre som var blit saa
opyngede. Men de to kunde ikke undvære hende.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:59:28 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/3/0286.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free