Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje avdeling - 95. Band-hunden og spurvene. Av utg. Med tegning av Elisabeth Sinding - 96. Hundrede aar. Fra fransk. Frit ved utg.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
95. Band-hunden og spurvene,
Naar fanten kommer luskende
saa lumsk ved nattetider,
saa kan du tro at Trygg er kar
som baade gjør og biter.
Idag han ligger spak og still,
og endda er der fanter;
de seter av hans eget fat
og rundt paa alle kanter.
«De faar vel sagtens skoven faa;
det nytter ei,» han tænker,
«naar tyvene har vinger paa,
og politiet lænker.»
96. Hundrede aar.
«Vet du hvad et aar er, Øivind?» sa hans far en
dag. «Ja, far.» — «Vet du hvad et aarhundrede er?» —
«Nei, far.» — «Sig mig først hvad et aar er da, gutten min.»
— «Jo,» sa Øivind; «nu er det koldt, og bladene falder.
Det kalder vi host. Snart blir det endda koldere, og det
er slet ingen blade paa trærne, men sne. Og da er det
vinter, og sneen ligger saa henge. Men endelig, om en
lang, lang stund, smelter sneen, og da blir elvene store,
og da kommer der blade paa trærne, og da siger vi at det
er vaar. Og saa blir det rigtig kokende varmt; og da er
det ikke saa meget vand i elvene, men da er det saa svært
mange blade paa trærne. Da er det sommer. Men siden
falder alle bladene igjen. Da er høsten kommet; da er
det et aar, far; er det ikke? Mor har sagt at det er et aar.»
— «Og det har mor ret i,» sa far, «Et aar maa være
langt, kan du skjønne; ikke sandt? Og to aar og ti aar og
tyve aar, det er endda længer, og hundrede aar er
forfær-delig længe.» — «Ja, det er vist svært længe,» sa Øivind.
Men han forstod det ikke. For naar en selv bare er seks
aar, saa er det ikke saa godt at forstaa hvad hundrede er.
Faren prøvde at greie det for ham. «Farfar og farmor har
hvitt haar, Øivind, og er svært gamle. Men endda er de
ikke mer end sytti aar; for det er ikke mange mennesker
som ser bladene falde hundrede ganger. Det huset som vi
bor i, er hundrede aar. Den store eken borte i skogbrynet
har mistet sine blade tre hundrede ganger; den har staat
der i tre aarhundreder. Og vi har kirker som er endda
Skove: skorpe i bunden av k:ir.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>