Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tiende avdeling - 233. Vesle Aslaks øine. Av Lützow Holm. Med billede av Othar Holmboe - 234. Vilde hester. Efter Brehm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
Avskrapet, magtesløs og blek laa han der, den tolv-aars
gutten. Han var alt merket. Men øinene, de brændte; jeg
kjendte at der kom taarer i mine. Han sa ikke stort, det
kom i stumper og stykker og rykkevis, men det kom hurtig.
«Du vet det du sa før jul. Jeg som hadde løiet saa mange
ganger! Og ikke før nytaarsdag fik jeg sagt det til far og
mor. Tror du Gud er vond paa mig? Tror du ikke han
vil lukke døren op?» — «Jo, det kan du stole paa,» sa
jeg. Og alt som han fik spurt og fik svar, blev glansen i
øinene dypere og varmere. Henne ved døren til teltet sat
far og mor med hoderne i hænderne; de hørte paa gutten
og graat stille. I det vesle teltet oppe paa den store
snevidde, der lukket vesle Aslaks øine sig, og det for alle tider.
For alle tider? Nei, nei, jeg vet hvor de lyser nu.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>