Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
93
nu vet jeg, jeg kunde lese for dig av den morsomme
boken vi fikk fra London igår. Har du lyst til det?»
«Ja visst, men først må jeg gjøre ferdig leksene
mine, det er ikke stort igjen,» og Svanhild gikk
gledestrålende mot det gamle opslåtte skatollet med
alle leksebøkene.
Estrid banket på kjøkkendøren hos Esten og
Ingebjørg.
Der var Karen med gutten sin, hun gav ham
nettop kveldsmat, skje for skje, tålmodig og varsomt,
som hun hadde gjort det i alle år.
Det var også en skjebne, tenkte Estrid da hun
slo sig ned hos dem.
Estrid husket henne som ung pike, Karen var
bare tre år yngre enn Olav og kom næst efter ham,
kraftig og firskåren, med det praktfulle, røde håret
sitt og den tørstige munnen, øinene med det urolige
glimtet.
Estrid kunde enda huske de historiene som gikk
om henne, hvordan hun klatret ned fra vinduet i
ånnen etasje når Esten hadde låst henne inne, han
vilde ikke hun skulde gå på dans med sønnen på
Skaug, fordi han var vill og fordrukken.
Men Karen kom sig ut, hun, og elsket gutten sin,
skjønt folk sa han slo og mishandlet henne når han
hadde drukket for meget.
Estrid husket den første-juledagsnatten — Eskild
og hun var på julebesøk hjemme akkurat dengang
— da hennes far blev hentet til Skaug. Håkon hadde
fått et knivstikk og lå bevisstløs, hennes far kunde
ingenting gjøre. Håkon døde samme natt.
Men hvad de ikke fikk vite før langt senere, det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
