Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
105
Rakel var så optatt av sine egne tanker at hun
merket ikke hun var begynt å gå igjen før hun
så Estrid et stykke foran sig. Hun stanset på
nytt.
Det var dette fastslåtte, selvfølgelige,
uundgåelige, som var det oprørende! Og hadde hustruen
en liten smule kunnskap og ansvarsfølelse for den
nye slekten hun skal sette inn i verden, var det
ikke alltid like lett for henne å ta imot mannen med
åpne armer når han kom hjem, mer eller mindre
animert efter en bedre middag . . .
Rødmen steg Rakel op i kinnene.
Dette hadde hun tålt gjennem år, mens hun så
på hvordan den ene efter den andre av de unge
fruene hun kjente, og som hadde det omtrent som
hun, efter hvert blev sløvet og gjorde sig det så
bekvemt de kunde, midt i elendigheten . . .
Det var bare hun som brøt ut, hun klarte det
ikke lenger . . .
Mange hadde dømt henne hårdt for det, men
selv visste hun det var rett, det hadde vært en eneste
befrielse . . .
Nei, aldri gav hun slipp på det uavhengige livet
hun nu førte, selv om Karsten kom til å beholde
gutten for godt, hun syntes hun begynte å leve igjen
da hun blev sin egen herre!
Rakel var kommet til en åpen plass i skogen,
full av vindfall og trestubber, og der stod Estrid og
ventet på henne.
«La oss sitte her litt, Rakel, jeg er ikke så trenet
som du, jeg er trett.»
«Gjerne.»
De slo sig ned på hver sin trestubbe og løste på
skibindingene.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
