- Project Runeberg -  Livets Tre. Roman /
143

(1938) [MARC] [MARC] Author: Lilly Heber
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

143

kjærlighetens problem i hele dets vidde og dybde
begynner å stige frem for mig.

Hvad jeg enn i disse ukene ser og oplever, føler
og tenker, så er det der, i bakgrunnen av min
bevissthet, og det får uavladelig nye, uventede
belysninger. Gjennem Bjørg, gjennem Rakel, gjennem
Clas — og gjennem Margretes stumme, hjelpeløse
sorg over ting hun ikke kan fatte. Bjørg nevnte noe
om et opgjør de hadde hatt på Blåsalen. Ja, jeg
oplever at det er ikke et eneste menneske her på
gården, så mange og så forskjellige de er, som ikke på
et eller annet vis er med om å kaste lys over det.

Derfor blir hver dag og hver minste ting som
utspiller sig for mine øine noe av en opdagelse for
mig: Livet avdekket, slik det er. Ikke noe som må
vurderes og klassifiseres, godkjennes eller
fordømmes, jeg konstaterer til min forbauselse at hele mitt
vurderingssystem, som visst egentlig var ganske
liberalt, det holder på å rakne i sømmene — også det!
Ansikt til ansikt med virkeligheten, viser det sig
totalt ubrukelig.

Denne erfaringen fylte mig de par første gangene
jeg hadde den, med noe som lignet angst. Men den
la sig fort. Det som er blitt igjen er en stor —
befrielse! Det føles som om jeg holder på å fri mig
fra noe som er blitt mig altfor trangt. Akkurat det.

Disse små blinkbelysningene over
gjennemsnitts-mennesket og dets bundne, begrensede tilværelse
gir mig meget å tenke på — den var for ikke lenge
siden min egen tilværelse. Og er det vel enda, for
en meget stor del, og vil vedbli å være det, kanskje
resten av mitt liv, det avhenger av hvor våken jeg
makter å være, stund for stund, og hvor — ærlig.

Men ellers er det nok et langt lerret å bleke,

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 15:37:00 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/livetstre/0143.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free