Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VI. Stekepannesmuget og et glimt av helvete
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
44 Jack London
skakke og skjeve mennesker som kunde ha inspirert Doré
til en mere grotesk fantasiflukt enn nan noensinne evnet
å nå. Det var et virvar av filler og skitt, av alle slags
motbydelige hudsykdommer, åpne sår, merker efter slag;
der var råhet, uanstendighet, skulende vanskapninger og dy
riske ansikter. Det blåste en kald, sur vind, og disse skap
ningene satt der og krøp sammen i fillene sine, de fleste sov
eller prøvde på a sove. Her var et dusin kvinnfolk i alde
ren fra tyve til sytti. Så kom et litet barn — kanskje ni
måneder gammelt — som Ia og sov flatt på den hårde ben
ken uten pute eller teppe eller noen til å passe sig. Deretter et
nalvt dusin menn som satt rett op og ned og sov, eller
støttet sig mot hverandre og sov. Et sted var det en
familiegruppe, et barn som sov på morens fang, mens
hennes mann (eller venn) strevde klosset med a reparere
en utslitt sko. På benken bortenfor satt en kone og skar
frynsene av fillene sine med en kniv mens en annen sydde
igjen rifter med nål og tråd. Like i nærheten holdt en mann
en sovende kvinne i armene sine. Litt lenger borte lå en
mann med klær fulle av sølekaker og sov med hodet i
fanget på en kvinne som ikke kunde være mere enn fire
ogtyve år. Hun sov hun også.
Det var all denne sovingen som fikk mig til å stusse.
Hvorfor sov ni av ti av dem, eller prøvde på a sove?
Men det fikk jeg først vite efterpå. Myndighetene har ved
lov fastsatt at de hjemløse ikke skal sove om natten. På
brolegningen ved inngangen til Kristkirken, der sten
søilene stiger op mot himmelen i statelig rekke, lå lange
rader av menn og sov eller <lsset, og alle sammen var
altfor lammet av tretthet til å våkne eller bli nysgjerrige
fordi om vi trengte oss inn på dem.
«Nn av I^onllons lunger,» sa HeA, «nei en I>vl<l, et svazrt,
råttent sar.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
