- Project Runeberg -  Avgrunnens folk /
88

(1935) [MARC] Author: Jack London Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XI. «Nabben»

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

88 London
og byene var noen «lorthull». Fæ’rt ikke sant? En
kunde ikke «bomme» sig frem noen steder uten å bli
«nuka». Men han kom ikke til å fare. Buffalo Bilis cirkus
kom snart over, og en mann som kunde kjøre med åtte
hester, var sikker va å få sig en jobb nar som helst. Disse
tullebokkene her i landet visste ikke nila om å kjøre mere
enn tospann. Enn om jeg også prøvde å holde ut og
vente på Buffalo Bill? Han var stø på at jeg skulde greie
å komme med.
Og blodet er tross alt tykkere enn vann. Vi var lands
menn og fremmede i et fremmed land. Synet av den
gamle medtatte hatten hadde gjort mig varm om hjertet,
og han hadde slik omhu for mitt vé og vel som om vi
skulde være brødre. Vi utvekslet alle slags nyttige er
faringer om landet og folkets sed og skikk, måter å skaffe
sig mat og husly på, og så videre, og vi skiltes med op
riktig sorg over a måtte si farvel.
Ett falt mig særlig i einene, og det var at mennene i
denne nokken var små av vekst. Jeg som bare er middels
høi, så over hodene på ni tiendedeler av dem. De inn
fødte var små alle sammen, det samme de fremmede sjø
folkene. Det var i flokken bare fem-seks stykker som
kunde sies å være høie, og de var skandinaver eller ameri
kanere. Den høieste mannen i flokken var likevel en
undtagelse. Han var englender, om enn ikke londonsr.
«Skikket for garden,» sa jeg til ham. «Ver traff du det,
gett,» svarte han. «Jeg har tjent der en stund, og som
sakene står, varer det ikke lenge før jeg er der igjen.»
Nn times tid stod vi stille va denne stavvlulle
vlassen. 8a tok inennens til a I>li urolige. Ve vn2et oZ
trengte va, og mumlet demvet. Nlen det var ikke nard
nendt o^ neller ikke voldsomt. Vet var liare utslag av
uro nos trette, sultne mennesker. ?a dette tidsvunkt

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 15:42:48 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ljavgrunn/0090.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free