Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Storflyveren C. E. Kingsford-Smith
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sidney blev rettsforhandlingene avbrutt for at dommeren
kunde meddele den gledelige begivenhet. Jungelens Nobile
var reddet.
Utpå sommeren 1929 — ikke lenge efter robinsonaden i
jungelen — var de fire atter på vingene. Fra Sidney til
Derby fløi de på 22 timer — 3200 kilometer. Så gikk det
videre over Singapore, Rangoon, Kalkutta, Allahabad, Kara-
chi, Bagdad, Rom og til London — en flyvetur på tretten
og en halv dag. Flyvetiden var ni dager. Rekorden var satt
ned med to dager. Siden er jo denne rekorden ramlet igjen
og enda vil den vel bli bragt ytterligere ned.
I juni 1930 fløi Kingsford-Smith med «Southern Cross»
over Atlanteren. De andre deltagerne i ferden var den hol-
landske flyver van Dyk, irlenderen kaptein Saul og engelsk-
mannen Stannage. Starten foregikk fra Dublin. Over At-
lanteren fikk de fire flyvere storm og tåke — naturligvis
kunde en næsten si, men radioen virket glimrende hele ti-
den så de fikk sine regelmessige værmeldinger. Ilde blev det
da tåken hindret dem i å gå like på New York som de hadde
tenkt sig. Det ene kompasset viste øst og det annet vest.
En hel time fløi «Southern Cross» rundt og rundt i tåken
før flyverne våget å gå ned i Harbour Grace. Bensinen holdt
på å slippe op mot slutten av turen. Dagen efter bar det vi-
dere like til New York, hvor millionbyen var på benene og
gav flyverne en mottagelse som sa seks.
Hvad tenker man på under slike langflukter? Kingsford-
Smith svarer:
— På den mest intense isolering. Saul og Stannage satt
bak mig, van Dyk ved siden av mig, men enda syntes jeg at
jeg var alene. Motorenes bulder og brak druknet alle for-
søk på å føre nogen samtale og når jeg så vannet under mig
og tåken over, var det som om verden ophørte å eksistere.
Jeg var alene i rummet, mine kamerater var likesom for-
svunnet. Jeg tror de besatt den samme følelse som mig. Det
var en befrielse å befinne sig over land igjen. Men da vi
141
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
