95 og at alle hans tanker og al hans omhu kun gjaldt vedkommendes specielle tilfælde. Hans første pensionærer var patienter, som tidligere hadde været hos ham, men som han hadde maattet sende tilbake, da han ikke kunde skaffe dem logi og derigjennem faa anledning til at underkaste dem en varig behandling. Nu hadde de søkt ham paany, og endnu hadde han paa en liste opskrevet mange syke, som bare ventet paa, at der skulde bli plads og rum ogsaa for dem. Neimen om han nogensinde hadde drømt om at han skulde faa slik søkning og at det hele skulde anta slike dimensioner. Opover langs Graadalsbækken hadde han allerede tre énetagers smaahus færdig — «Skoghuset», «Friluftshvile» og «Blomsterhøi». Med sin festlighvite farve og i de mindste detaljer lignet de hverandre som tre draaper vand. De samme haver med flagstangen og sølvkuglen paa græsplænen foran verandaen, de samme livlige, glade farver i værelserne, det samme kurvstolarrangement paa baksiden. Og beboerne hadde sin fulde, ugenerte frihet, for hver stue var omkranset av skog, som førte ned til bækken og det lille fossefald, som nedenfor dannet en speilblank dam. Fabian avla et kort besøk hos patienterne i sine tre nybygg og tok veien nedover til hotel Soleglad, hvor han ogsaa hadde nogen boende. Den statelige bygning, som laa saa bekvemt like ved hovedveien, var mest besøkt av handels-