Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kvinnen og maskinen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MOTER OG KLÆR \
setningen at kvinnens klær hurtig blir umoderne. Og
naturligvis kommer det av at det opstår moter også i vår moderne
tid som er både urimelige, unaturlige og estetisk forkastelige,
som da det i de første efterkrigsår var umoderne å ha bryster,
og de blev forsøkt fjernet med sultekurer og gummibandasjer;
eller da skjørtene i midten av 1920-årene ikke bare blev
upraktisk korte, men avbrøt benenes linjer akkurat på det i
estetisk henseende uheldigst mulige punkt: like ovenfor knærne.
La gå at damehattene i enkelte perioder har vært avgjort
ufunksjonalistiske og at karmosinrøde negler og den
himmel-høie hæl synes absurd i vår tidsalder — men stort sett har
kvinnedraktens utvikling i maskinalderen gått mot større og
større saklighet og estetisk raffinement. De latterlige eller
usunde moter har vist en gledelig tendens til å forsvinne, mens
de gode og saklig begrunnede blir stående igjen som varige
fremskritt. Til tross for alt motetyranni, kan det heller ikke
nektes at det stadig blir mer å velge mellem, slik at en kvinne
har høve til å klæ sig individuelt, samtidig som hun er
moderne.
Omleggingen fra hjemmesying til ferdig konfeksjon, fra
solide stoffer av ull og lin til kunstsilke og cellofan, har gjort
at plaggene ikke er beregnet på å vare så lenge, maskinen
produserer for forbruk — det lønner sig ofte likefrem ikke å
stoppe og lappe. Mens stoffer som silke og fløiel før var for
de rike og fornemme, og i mange land (som i Danmark-Norge)
kunde være forbudt å bruke for «almuen», er det nå de sjeldne
skinnsorter som bare er forbeholdt den økonomiske overklasse,
og selv der har maskinen skaffet billige surrogater som tar sig
bra ut. Det er unektelig noe komisk i at urtidskvinnens
primitive skinnklædning er blitt høieste mote i vår
maskin-alder1
På et grenseområde mellem klær og skjønnhetsmidler står
de intime plagg mannfolk offisielt ikke skal ha noe særlig
greie på, men som nettop menn tjener sig rike på å opfinne,
forbedre, annonsere og selge; hofteholdere, bysteholdere og
desslike. Korsettet, dette symbol på kvinnens undertrykkelse,
synes nå definitivt å være slått ut, og erstattet av sundere,
mer praktiske og estetiske innretninger. Det samme gjelder
hattenåler, hårnåler og andre gjenstander som kjennetegnet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
