Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tilbake til natur, skjønnhet og livsglede
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
So jon jernblåstr i byen
lien, og nå drar han sine fattige eiendeler pà en håndkjerre
til et annet sted, hvor håpløsheten venter ham:
«Hver sene i kroppen var spent og dirret. For kjerren var
tung og innerlig skranglete. Og dertil kom at Jon var uvant
med å gå på de runde brostenene.
De tullet sig vekk i en sidegate og kom forbi en kirkegård.
Jon satt på den ene vognarmen og stirret innover
gravlunden på de mange sorte kors og støtter som han skimtet i
mørket og skodden. Han isnet av redsel. Også han og Jorund
og tvillingene vilde kanskje en gang bli båret inn gjennem
dette gnndslé og inn på gravlunden og bli senket dypt ned i
jorden — — ned i den fremmede kolde jorden.
«Vi var dumme som reiste fra Bjønndalen!» mumlet Jon.
Han tørket svetten av ansiktet med trøieermet og snudde
sig mot henne.
«Å lat oss reise op i Bjønndalen att!»
Jorund bøide hodet mot flyttelasset og storgråt. Hun strøk
gang på gang med valen hånd over sengen og stolene.
Han svarte ikke — — men det var som noen sa ham at
det var ingen vei ut fra storbyen. Hvad en stor by fikk raket
til sig, gav den aldri mer ifra sig. Aldri!»
På bakgrunn av slike skildringer, fra en tid som dog ikke
ligger mer enn et par tiår tilbake, vil det stå klart for en i
hvor høi grad den annen industrielle revolusjon har bragt
naturen inn i byen og byen ut i naturen. Den moderne storby
er blitt i høieste grad «centrifugal», den formelig slynger
befolkningen bort fra det folketomme centrum, til
beboelses-strøkene i utkanten, til havebyer og småhus omkring
forstadsbanens stasjoner og bussens holdeplasser, og i fritiden slynger
bil og bane folk enda lenger ut, til selve naturen, som ingen
lenger kan tenke sig muligheten av å skjemme med offentlige
tiltak. Jon Jernblåstr vilde ikke bli så forskrekket over byen,
og han kunde nok finne sig et hus som gav ham
hjemme-følelse, om han nå kom til Oslo. Og hadde han ikke vett til
å finne tilbake til skog og fjell selv, så vilde kameratene vise
ham veien. Hundrer og atter hundrer av foreninger, fra den
store fine Turistforeningen til arbeiderlaget ved fabrikken,
organiserer i våre dager utfarten. Ikke nok med det, tilbake-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
