Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Massemenneske, elite og kulturtretthet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DE NASJONALE NEDERLAG 123
Vi har reserver og muligheter for ny-utvikling den antikke
kultur ikke hadde, men et faresignal for vår kultur er den.
Konkurransesporten skaffer massemennesket underholdning og
holder det§ smule tankevirksomhet borte fra alt mulig annet.
Uten idretten vilde ikke engang diktaturenes reklamemaskiner
under topptrykk kunne holde massene i den passive holdning
til politikken de nå er i, og som er nødvendig for å holde det
hele gående. Det er også et gunstig trekk ved
konkurransesporten — sett fra diktatorenes synspunkt — at den virker
ophissende på nasjonalfølelsen og nasjonalhatet. Av og til kan
det komme litt ubeleilig, som da Italia måtte avlyse en match
i Paris, fordi den internasjonale situasjon nettop da var spent
— det var våren 1987 — og det gjaldt ikke å gyde olje på
ilden. Massemenneskets uutviklede hjerne kan i en ball som
triller inn i det nasjonale nett, se et forsmedelig nederlag for
fedrelandet, som må hevnes, helst øieblikkelig og på stedet.
Baron de Coubertin, som 1896 i velmenende idealisme fikk
blåst liv i de fossile tradisjoner om de olympiske leker har —
dessverre for ham — måttet opleve de siste kjempeolympiader
og motta hyldesten der. Det må ha vært en bitter kalk å
tømme for en mann som trodde på idrettens betydning som
formidler av internasjonal fred og forståelse, å merke hvordan
nasjonalhatet gror mellem talenes fraseflom. Finnes det
mennesker som innbiller sig at konkurranseidrett kan føre til
forbrødring mellem folkene, kan de ta for sig en hvilken som helst
sportsavis efter et «nasjonalt nederlag».
Massemennesket kan ikke forhindres i å finne sin
underholdning der hvor den passer ham best, men det oprørende
ved konkurranseidretten er at samfundet skal støtte den på alle
måter, såvel moralsk som ved veldige bevilgninger. Selv
arbeiderbevegelsen, som kjemper frem nye idealer og en ny sosial
samfundsorden, tør ikke ta risikoen ved å nekte
konkurranseidretten noe den ber om og som i det hele tatt kan skaffes.
Selvfølgelig får konkurranseidretten denne støtte i idrettens
hellige navn, men alle vet at en meget stor del av de
bevilgninger og den støtte som gis til idretten, i lengden går til
konkurransesporten. Konkurransesporten forsvares gjerne med at
den trekker publikum til og derved gjør propaganda for den
virkelige idrett, den som har med harmonisk legemsutvikling,
9 — Georg Brochmann. II.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
