Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tilbakeblikk og fremsyn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
236 DØDEN, DEN STORE SEIERHERRE
på mig og se hvad den kan utrette! Massemenneske og elite,
de har like stor motstandskraft når det gjelder døden, og foran
min port virker all kultur like trettende, like overflødig, like
forgjeves. Dere barn av stålet og betongen, hvor er det
materiale som kan verge mot mig, det stål jeg ikke kan ruste,
den betong jeg ikke kan tære?
Hvad hjelper det menneskene, sa Døden, om de vandrer
solen til møte mot øst, annet enn at de desto før treffer mig,
og hvor lang utsettelse gir det dem som søker forskningens
vei mot aftenrøden i vest? Menneskene skal bare nå ett mål,
og dette mål er dødens port. Maskinen har gjort at det nå
lever flere mennesker på jorden enn før, og at min høst biir
desto rikere. Jeg har aldri bedt om å få maskiner til hjelp
som dem rustningsindustrien idag bygger over hele verden,
men jeg må innrømme at de vil lette mig arbeidet når dagen
kommer da jeg kan ta dem i bruk for alvor. Der har du ditt
tilbakeblikk, og hvis du tør se fremover, så se inn i mine øine.
Noen annen fremtid finnes ikke.
En ny tidsalder? Enhver tidsalder er mig like ny og like
gammel. Jeg hersker i dem alle.
Og jeg svarte Døden og sa:
Takk fordi du kom da jeg skulde slutte mitt arbeide om
mennesket og maskinen. Uten dig biir intet godt, og jeg vil
gjerne gjøre mitt beste. Fra min barndom kjenner jeg dig.
Jeg møtte dig i min billedbok med ljå og timeglass, og på
kirkegården forstod jeg hvorfor du avbildes således. Når jeg
senere i livet hadde tømt livets beger til bunns eller så op fra et
arbeide, møtte jeg dine tomme øines huler. At du vilde være
med på dette lille opgjøret mellem mennesket og maskinen finner
jeg rimelig, og dine argumenter er alltid ugjendrivelige.
Du er fra evighet av. Jeg vet at alt tilbakeblikk går over
fødsel, tilblivelse, og fører langs cellenes uendelige lange rad
bakover til urslimet ved solens opgang den første morgen, og
bak det er det bare dig, o Død. Jeg vet at alt fremsyn
stanser hos dig, ved dødsleiet, ved jordens og universets død, ved
energiens utslettelse, ved altets grav i tomheten.
Jeg er bare et menneske, lever en kort tid, mettet av uro.
Kort er min dag. Mellem to evige netter flimrer mitt lille lys.
Jeg takker dig, o Død, fordi du gir vårt liv innhold og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
