Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fridtjof Nansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
2
Han øvet storverk på hver enkelt av dem, — først som zoolog, derpå
som polarforsker, som sådan alle tiders største, banebryteren, så i oseano*
grafien, så i norsk politikks skjebnetime, og til sist i verdenspolitikken
som verdenskrigens samaritan, som folkeforsoningens store apostel.
Hans genius, mer klarsynt enn han selv, unte ham ikke for*
dypelsens og konsentrasjonens ro og lykke innenfor en og samme
bane: Den tok ham bort fra felt til felt, fordi den ikke først og fremst
tenkte på ham selv, men satte ham til å «være hvor det nettop gjaldt.»
Til slutt så han at det var den samme genius som staket hele
hans livsvei op, at denne, så slynget han selv syntes den var, likevel
førte ham dit hvor behovet møtte og utløste hans største, hans edleste
evner. Et stort og dådsrikt liv fikk han leve.
Da Philip Noel Baker kom som utsending fra Folkenes Forbund
for å få Nansen til leder av internasjonalt hjelpearbeide, følte Nansen
det som en sorg å skulle igjen rives bort fra sin egentlige bane, sin
livsgjerning, sin videnskapelige forskning, «det jeg lever for». Men
lidelsens krav fikk sterkere makt enn videnskapens, og fra det øieblikk
han så i opgaven «min plikt», gikk han inn for den med hele sin kraft.
Gikk inn for det største redningsarbeide nogen mann har tatt på sig.
Og han fikk se sitt arbeide, sin opgave i en større sammenheng,
som noget enda større enn å hjelpe krigens ofre, enn å redde og
ordne livet for millioner av mennesker, han så på lang sikt det store
mål: å fjerne roten til all elendigheten, avruste sinnene, fjerne krigen.
Han reiste merket for en ny tid, et gammelt merke, nedtrampet
og blodig, et merke for en hær med de tusen nederlag. En ukuelig
hær. Og Nansens røst løfter dens hærrop: «vi må tende vardene,
så det lyser fra alle fjell. Vi må reise våre faner i alle land. Vi må
danne en broderkjede jorden rundt — regjeringene må også med —
til ærlig arbeide for den nye tid.»
«Aldri har den lidende, forvillede menneskehet ventet med større
lengsel på fredsfyrsten, menneskekjærlighetens fyrste, som løfter det
hvite banner med det ene ord lysende i gyllen skrift: arbeide.
Hver og en av oss kan bli arbeider i hans fylking på dens seiers*
gang over jorden for å reise den nye slekt — for å bringe næste*
kjærlighet og ærlig fredsvilje — for å bringe arbeidsvilje og arbeids*
glede tilbake til menneskene — bringe troen på morgenrøden!»
Mot morgenrøden av en ny tid står Nansens skikkelse, ruvende
større og klarere som tiden går.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
