Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fra guttedagene - Far og mor. — Barneår - De første ski og det første store hopp
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
18
sig foråt Fridtjofs bror Alexander skulde tro dem omkomne når
han kom.
Som det før har hendt med en halvvoksen gutt, hadde han sine
forelskelser og svermerier. Hans trofaste venn Karl likeså. De
svermet gjerne samtidig for den samme, i samme måneskinnskvelder
foran de samme vinduer i skjønn samdrektighet.
Sund, übeheftet og übeskattet gikk han gjennem overgangsårene.
Som germanerne hos Tacitus.
Om hans ridderlighet forteller broren en historie. En natt
de gikk hjem fra et barneball i byen, møtte de en dame og hennes
tjenestepike og så 3 karer. «Det er jente for mig,» roper den ene,
og alle tre farer løs på kvinnene. «Vi må hjelpe,» sier Fridtjof, og
dermed går brødrene løs på overmakten. Fridtjof får den ene slusken
op mot et gjerde, setter den ene neven i brystet på ham og river med
den andre frakken til side. «Vet De ikke hvem jeg er?» sier han
og peker på kotiljongsordnene som blinker i månelyset. Det virket.
De to riddersvenner blir de seirende, kvinnene er frelst.
DE FØRSTE SKI OG DET FØRSTE STORE HOPP
Om sine første ski og sitt første store hopp forteller han selv: 1
«Det er ikke mine aller første ski, jeg mener. De var fælt tarvelige,
laget om av andre ski som hadde tilhørt mine søsken. De var ikke
engang like lange. Men boktrykker Fabritius hadde medlidenhet
med mig. «Du skal få et par ski hos mig,» sa han. Så kom våren
og sommeren, og selv med den beste vilje kunde man ikke gå på
ski. Men Fabritius’ ord blev ved med å synge i mig, og aldri så
snart var høsten kommet, og det begynte å rimes på marken om
morgenen, så stillet jeg mig bent i veien for Fabritius, når han kom
kjørende. «Å blir det a skiene, du?» «Du skal nok få dem,» sa
han og 10. Men jeg var på pletten dag efter dag: «Å blir der a
skiene, du?»
Så kom vinteren. Jeg ser ennu min søster stå i stuen med en
lang, lang pakke som hun sa var til mig. Det var skiene fra Fabritius.
Det var rødlakkerte askeski med sorte striper; og så var der en lang
stav med blankt blålakkert skaft og blålakkert trinse. De skiene hadde
1 Nordahl Rolfsen: Børnenes Juletræ.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>