Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I idrettens skole - Gutten blir mann
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
28
bedrift, med hårde påkjenninger på sinn og kropp. Men skikkelsen
var som for 23 år siden, fremdeles et syn for sagn om idrettens
makt og virkning. Og nu var han nettop gått inn for det tyngste
løft i sitt liv, et løft som en verden i nød hadde lagt på hans skuldrer.
Også nu, i de 10 år, i hjelpearbeidets tunge år, når han imellem
fikk legge børen fra sig, søkte han ut i naturen, til friluftslivet, —
jakten, fiske og skiferder.
Den natur og den idrett som han i de unge år øvet og prøvet
sin kraft i, gav ham nu styrke tilbake, til det arbeide hvor han tok
og måtte ta kreftene helt ut, til det trette hjerte en dag plutselig
stanset.
Men målet var nådd. Livets løp var endt med strålende seier.
Naturen og idretten hjalp ham, ellers var han sprengt lenge før.
Idretten i Nansens liv blev aldri et mål i sig selv, men et middel,
som gjorde sinn og kropp til det sterke redskap i livets yrke og strid.
De som bare flyktig kjente Fridtjof Nansen i hans unge år, så
for sig en høi, stram, barsk kar, påfallende klædd, i noget stramt*
sittende idrettstøi, frakk gikk han aldri med.
En forfengelig fyr, tenkte visst mange, han måtte være noget
narraktig, fordi han gikk så aparte klædd. Folk pleide ikke gå slik
klædd dengang. Men når broren snakket til ham om dette : Du
skulde ikke gå slik i de klærne, folk ler av dig, så svarte han med
dette egne slenget med hodet og med et nevestrøk gjennem den
lurvete lyse luggen: «Å så dæggern. La dem snakke. Det bryr
jeg mig ikke det granne om.» Hvis det å være forfengelig består i
å være glad for det vakre en eier, så var den unge Nansen for*
fengelig. Jo visst var han glad for den herlige kroppen han hadde
fått; det ideelle menneskelegeme er det vakreste av alt skapt, han
aktet og æret den, han dyrket og trenet den, og kunde til gjengjeld
kreve det ytterste av den.
Da Erik Werenskiold tegnet Olav Trygvasons kongeskikkelse,
brukte han Nansen til modell, nettop slik som han så ut i sin stolte
ungdom.
Men engang vi talte om Nansen, sa Werenskiold noget som
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
