Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - Driften
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
140
Nu utgis verket på ny, i forkortet form, avstreifet alt det som
ikke nu kan ha så stor interesse, for å få de store grunnlinjer i
dette epos desto sterkere frem.
Men det personlige i dette verk er i den grad ett med beret*
ningen, er dens eget åndedrag, så «Fram over Polhavet» vil aldri
uten helt å omskrives, bli en reiseberetning i almindelig forstand.
Det personlige er nettop noget av dens særegne verdi. Nu når
hans liv er avsluttet, har det efterlatt hos landsmenn som hos
beundrere over hele verden en trang til å se «life of Nansen» i
sammenheng, til å se hans bedrifter som det de er, karakteristiske
utfoldelser av en personlighet av usedvanlig rikdom og styrke.
Dagboken for seilasen fra Vardø (21. juli) og til de går til
fortørning i isen på 77 ° 44’, har ikke levnet tid til annet enn referat
av hvad dagene bragte av oplevelser.
Kun en enkelt optegnelse forteller om den drømmenes rytter
som saler sin hest. En natt efter et voldsomt døgn på jakt efter
bjørn og flyktende ren, avsluttet av en rotur mot strømmen, «den
verste rotørn jeg tror jeg har hatt i mitt liv, med uvant mye kaffe
og kold te blir det smått med søvn, — da kommer minnene rned
drømmebilleder, du ser sollyse landskaper, smilende åkrer og enger,
grønne løvrike trær, og skoger og blå åser; og når du hører det
synge sakte i damprøret, blir det til klokkeklemt, til kirkeklokker,
som ringer søndagens fred inn i den lyse sommermorgen, og du er
på vei til fots med far over Vestre Akers sletter, op kirkeveien
mellem de små bjerker som mor plantet, op mot kirken som ligger
der oppe på høiden og peker mot den blå luft og sender sin klang
utover bygden. Der oppefra ser du så langt, Nesodden ligger så
nær i den klare luft, men mest om høstmorgenene. Og vi hilser
søndagsstilt på folk som kjører forbi den samme vei. Lykkelige
søndagsglade ser de ut. Du syntes visst ikke det var så deilig den
gang, vilde sikkert heller ha rent til skogs med bue og pil på jakt
efter ekorn — men nu, hvor vakkert, vidunderlig fagert er ikke
dette sollyse frodige billede; og de inntrykk av fred og lykke som
vel også den gang tvang sig inn på dig, men gled av, nu kommer
de igjen med dobbelt styrke, og hele naturen blir en mektig
gripende salme. Er det fordi de danner motsetningen til dette sol*
fattige golde tåkeland uten et tre, uten en busk, bare sten og bre
— til dette liv uten fred, bare med slit og ustanselig jag efter å
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
