Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - Driften
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRAM OVER POLHAVET
157
hans glitrende kappe. Men nu vokser de igjen, nye lyn skyter op;
en endeløs lek. Og så alltid denne stillhet, gripende som uendelig*
hetens symfoni. Jeg har aldri kunnet fatte at denne jord en gang
skal stivne og bli øde og tom. Hvortil all denne skjønnhet? Ikke
et vesen å gi lykke. Nu aner jeg det. Her er den kommende
jord, her er skjønnheten og døden. Men hvorfor? Ja, hvorfor
alle disse kloder? Les svaret der ute i det blå stjernerum — .»
—.»
I de tre polarnetter har mange nordlys fengslet og fylt hans
sinn. Gjennem synet har det sette virket på hans sinn som musikken
virker, som om rummet var et orgel, og alle verdeners største Bach
spilte Vårherres aller rikeste, aller skjønneste komposisjon. Da
ønsket Nansen sig skapende evne i musikk for å kunne utløse
inntrykket av polarnattens nordlys.
Blandt de skildrede polarnetter er der en som fortetter sig
til et billede av stor plastisk skjønnhet:
«— polarnatt, du er som en kvinne, en vidunderlig skjønn
kvinne — antikkens edle trekk, men også dens marmorkoldhet. På
din høie panne, klar som eterens renhet, ingen medynk med et men*
neskekryps små lidelser ; ingen følelses rødme over ditt bleke deilige
kinn. I ditt ravnsvarte hår, bølgende ut i rummet, har rimfrosten
sprengt sine blinkende krystaller. Din hals’s stolte reisning, rundingen
av din aksel — så edel, men så übøielig kold. Din barms hvite
kyskhet er ufølsom som isens sne. Kysk, marmorskjønn og stolt
som du over det stivnede hav, det sølvglitrende slør om din
skulder, vevet av nordlysets stråler flagrer utover det dunkle hvelv.
Og dog — stundom aner en et smertedrag over din munn, og dypt
i ditt mørke øie drømmer uendelig vemod — har også du kjent
livet, Sydens varme kjærlighet? Eller er det min egen lengsel som
gjenspeiler sig? Ja, jeg er trett av din kolde skjønnhet; jeg
lenges mot livet, det varme, rike.»
Det var Iste juledag 93 han følte denne første tretthet over
polardronningens kolde skjønnhet. Gradestokken viste også 38
kuldegrader.
Han lengter. «Men lengsel er ikke det verste! Alt skjønt og
godt i en gror op i ly av den.»
Ennu utpå våren må dagboken medgi at «det er et sorgløst
liv. Der er ingen ting som hviler tungt på en. Ingen brever,
ingen aviser, ikke noget forstyrrende. Her er klosterlivet, fjernt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
