Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - Driften - Et opgjør
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRAM OVER POLHAVET
hyre — helt tilrimet sitter han på en ishaug og stirrer ut i mørket
over disse uendelig tunge ismarker, venter på lyset og på våren.»
Tidlig på våren 1894 begynte Nansen å tenke på å gjøre fremstøt
nordover sammen med en ledsager, bruke hunder, sleder og ski, en
vågal plan uten retrettmulighet til Fram. Hjemveien fikk de legge
over Frantz Josefs land, Spitsbergen eller Grønland.
Han drøfter planen nøie igjennem med sig selv, og først utpå
høsten taler han med Sverdrup om den. Sverdrup er enig i at den
tur bør gjøres.
Det var denne uvirksomme og livløse tid som samlet hans
sinn om denne nye idé, en ny dåd. Den «uvirksomme» tid som
gikk forut for ideens fødsel, blev i virkeligheten en adventens tid,
en selvprøvelsens strenge tid. I de lange eftertenksomme timer
svinger sinnet mellem tvil og tro.
26. mars 1894 — 2nen påskedag (fra utrykt dagbok). « Men
er der ikke ofret nok, skal en ofre alt fordi en kjenner viljens
krefter i sig? Å, vi er bare redskaper for større makter, for oss er
ikke valg.»
«Akk om troen bare var som et sennepskorn, som barn gikk
vi gjennem livet, med barneøiets tillit fulgte vi over fjell og dal den
stjerne som vinket oss. Følg kallet, la livet strømme fritt, med
stormen stryker all din tvil. La det så bære eller briste. Troen
kan flytte bjerge, og troen har jeg. Det skal lykkes.»
BA. Han leser Evas brever og drømmer sig hjem til henne og
til fjorden, som ligger blikkstille i deilige farvetoner i kvelden,
han ser seilbåten inne ved holmen.
— — — «Stundom gripes jeg av mismot, men du tror jo på
mig, du vet jeg er den av skjebnen utsette, og en skjønn, herlig
dag vil jeg vende tilbake med seier —».
ET OPGJØR
Fram lå der i sin isseng, og drev med den. Uten snoren, «Lina»,
og Scott Hansens observasjoner skulde en tro at skuta slett ikke
drev, men lå fast til ankers. Den lå hele tiden med nesen mot syd,
drev baklengs, likesom uvillig mot det ukjente. Så trygg og bred
og så irriterende rolig, just som kapteinen sin, hvis stålblå, faste
øine var så uuttømmelig fulle av tålmod.
1 1 — Fridtjof Nansens saga.
161
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
