Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - Et opgjør
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRAM OVER POLHAVET
167
utslettes, vilde du også da kjenne de samme lengsler? Neppe så
sterkt, det er altså allikevel forfengelighet, ditt navn må ikke dø
med dig.
Å skrøpelige menneskesjel, hvor gjerne du vil bedra dig selv.
Hvor gjerne utsmykke dine motiver, eller var det kanskje fordi der
da ikke blev nogen verden til å følge de nye baner du vilde kaste
den inn i. Naturen er ofte underlig lunefull i sine innfall. Jeg
husker jeg satte op for mig naturforskningens største koryfeer
og spurte mig selv om jeg vilde være tilfreds med å nå dem, men
ingen fant nåde for mine øine, selv ikke Darwin, og snaut nok en
Newton var stor nok, og jeg kunde dog ikke engang styre min egen
bane. Hvorfor forlot jeg zoologien, just da jeg mente for alvor å
ha begynt? Det var ikke mig som forlot den, men det var skjebnen
som ved ytre tilfeldige omstendigheter pirket litt ved mitt liv, og
straks var hele dets løp et nytt. Vel mente jeg bare det var en
midlertidig forfriskningstur hin ferd til Grønland, efterat hjernen var
overanstrengt. Planen var jo heller ikke ny hos mig; men det blev
en vel lang forfriskning, og nu sitter jeg her, over 6 år senere, og
er ennu ikke vendt tilbake, men traver videre på den nye ørkenvei,
dette er sikkert det verste brudd i mitt liv, som jeg vel alltid kom*
mer til å lide for, og som gjør at jeg vel neppe finner et virke å
samle mig helt om, det har splittet mitt liv i to eller flere deler som
ikke vil henge sammen, og den ene del gjør at den annen synes
tapt tid som kunde vært anvendt bedre og til å gjøre det hele
harmonisk.
Hele mitt liv har jeg likesom gått og ventet på den store idé, den
hvorfor mitt liv skulde være en kamp, skulde slå ned i mig som et
lyn, jeg har ant både hist og her, men aldri er det store lyn kom*
met. Det har vært små gnister fra en kunstig ladet leydnerflaske,
jeg trøstet mig alltid med at jeg var ung og fremtiden vilde bringe
det, når jeg kastet mig uforsagt inn i opgavene, men nu er jeg begynt
å tvile, jeg er neppe helt ung lenger, den tid da lynene kommer, om
de overhodet slår ned, er våren og sommeren, men den svinner
hurtig, og fremtiden bringer neppe nogen. Å, bedre var det vel å
være en nyttig maur uten lyn enn et flagrende nordlys, hvis hele
liv er en søken efter sin egen likevekt, og som svinner før den er
funnet, bare en vill ørkesløs dans uten mål over det stjernesådde
himmelhvelv. Hvor det dog kanskje om det hadde samlet sig, var
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
