Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - Opbrudd
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
182
inne i døren til dem. Jakten gav mosjon og oplevelser, som vanlig,
beretter Nansen, så hver bjørnehistorie blir et spennende og under*
holdende eventyr.
Så skrev Nansen en reiseberetning, la den inn i en metallcylin*
der og hengte den op i mønestokken.
Polarforskeren Evelyn Br. Baldwin fant i 1902 Nansens vinter*
leir og tok cylinderen med sig. I 1930 sendte han den som gave
til det norske utenriksdepartement.
Den 19. mai 1896 sa de sitt vinterhi farvel, og begynte den
eventyrligste ferd nogen har gjort. Med kajakk og slede og selv
være hund.
Under et brått uvær hvor de måtte søke land, strøk Nansen i
forveien for å søke ut en teltplass. Isen var ful, med sprekker
dekket av sne. Nansen gikk igjennem. Med de fastbundne ski
kunde han ikke komme op av sørpen, og trekkselen hindret ham i
å snu sig. Med venstre albuen inn på iskanten og skistaven støttet
bort i andre iskanten, holdt han sig oppe og ventet på Johansen,
som var optatt med å rigge ned seilet på dobbeltkajakken og ikke
hadde gitt akt på Nansen. Så tok iskanten til å gi sig, vannet gikk
op på maven, han hojet og hojet, ingen svarte, han sank dypere i,
vannet var til brystet, han vilde snart være helt under. Da kom
Johansen og trakk ham op. Siden gikk han ikke med fastbundne
ski i slik lumsk is.
En dag ut i juni efter en lang seilas i kajakken, fortøiet de ved
en iskant og gikk op for å strekke benene litt. Mens de står på et
iskoss og ser utover, roper Johansen : «Nei der driver kajakkene
av!» «Vi sprang ned det vi orket, men de var alt drevet et stykke
utpå, og fjernet sig hurtig. Her, ta uret, sa jeg til Johansen, og så
kastet jeg av mig en del klær for å kunne svømme lettere; kaste alt
torde jeg ikke, da jeg lett kunde stivne. Jeg sprang i vannet, men
vinden stod av isen. De lette kajakkene med den høie riggen gav
godt vindfang, de var alt reket langt utpå og drev raskt videre.
Vannet var isnende koldt, slitsomt var det å svømme med klær på,
og lenger og lenger drev kajakkene, ofte fortere enn jeg kunde
svømme. Det så mer enn tvilsomt ut om jeg kunde klare det. Men
der drev jo alt vårt håp — alt vi eide var ombord der, ikke en*
gang en kniv hadde vi med oss; og enten jeg stivnet og sank her
eller vendte om uten kajakker, kunde komme ut på ett, jeg klemte
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
