Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I videnskapens tjeneste - Fra «En ferd til Spitsbergen»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I VIDENSKAPENS TJENESTE
247
polarstrøk. Denne plattform — «shelfen» — utenfor kystene av Sval*
bard, Sibir og Norge har han studert gjennem mange år. Langs
Sibirs kyst strekker den sig som en undersjøisk sokkel mangfoldige
mil ut i havet, — dybden er ikke over 100 meter, — til den uventet
bratt stuper ned til 3 å 4 tusen meters dyp.
I den videnskapelige Fram*beretning har han tatt op til grundig
diskusjon spørsmålet om utviklingshistorien av disse sokler som kon*
tinentene hviler på. Han mente de var gamle havnivåer.
Langs vår kyst danner skjærgården med sine øer og holmer og
de gamle strandlinjer en flate som også viser et gammelt havnivå.
Disse problemer har han behandlet videre i arbeider fra 1922
og 27: «The strand flat and isostazy.» «The Earths crust, its surface
forms, and isostatic adjustment.» 1 «Her er han inne på viktige og
interessante ting i forbindelse med landets stigning og senkning under
og efter istiden. Landet blev tynget ned av isen, men bulet sig op
da den tinte bort; men på den annen side var så meget vann bundet
som is i istiden, at sjøen av den grunn stod betydelig lavere — og
omvendt, når landisen smelter i en varm tid, stiger sjøen av denne grunn.
Efter som landplaten blir utgravet av frost, elver og breer, blir landet
lettere, og den øverste del av jordskorpen flyter op. Slik kan det gå til at
fjelltoppene blir høiere og høiere, tvert imot all rimelighet, idet dalene
graves så meget ut at hele landet blir lettere og stiger til værs.» (W. W.)
På enda et felt har Nansen satt et merke efter sig i et stort
videnskapelig arbeide. En engelsk venn anmodet ham om til et
stort geografisk serieverk å skrive de arktiske egnes opdagelseshistorie.
Det emne mente han å kjenne nokså godt, det skulde han ikke
trenge lang tid til. Men da han gikk i kast med det übearbeidede felt,
fant han en opgave hvor det var så meget å gjøre, og som hugtok ham
så sterkt, at skulde han tilfredsstille sig selv, måtte han skrive et stort verk.
«Nord i Tåkeheimen» utkom i 1911. Det handler om
utforskningen av de arktiske egner fra de eldste tider til omkring
1500. Til de egentlige nordpolreiser nådde han ikke.
Han skildrer hvorledes forestillingene om Nordheimen demrer
frem og veksler fra tid til tid, og lever i myter og fantasifostre, «vi
får et eiendommelig innblikk i den måte menneskeånden arbeider på
i sin streben efter å underlegge sig jorden og universet.»
Læren om likevektstilstand i jordskorpens trykk.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
