Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nansens dagbøker
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NANSENS DAGBØKER
275
kommer frem mellem grenene og stirrer på dig, — hvor er da kultur*
mennesket? — O, I velsignede, alltid fornyende primitive følelser!»
27. august 1905. Underveis til Sørkje.
«— Dånte har begravet dem dypt i Inferno som lever livet i
frivillig tristhet, de står i kjærlighetsforhold til sorgen og ser helst
skygger. Som om det å leve og se solen stå op om morgenen, se
rødmende skyer og grønne marker ikke var glede nok. Vår første
plikt mot oss selv og andre er å være glade og lykkelige, men, å
så vanskelig den plikt er for mange; ikke minst for mig selv.»
«Jeg ser daler og fjell, skoger og grønne marker, åkrer hvor
gult korn står ferdig til å skjæres. Dette herlige landet er mitt, —
jeg ønsker å leve for å gi det av mine beste krefter, som jeg føler
ennu ligger übrukt og venter på leilighet. Jeg ser lengere frem en
ny verden, som skal bygges, og jeg ønsker å bygge den.»
1. september 1905. Sørkje. Han sender sine studenterkamerater,
25*årsjubilantene, et telegram:
«— tømmer vi en skål for Norges vår, i tro på at vårt største
livsarbeide ennu ligger foran oss, da vi skal være med og bygge
det frie Norges fremtid, i pakt med livsmodige krefter som nu vil
vokse i vårt folk.»
«For 25 år siden møttes vi. Livet med alle muligheter lå foran
som et ukjent land dekket av lettende morgentåker. Vi var de nye
opdagelsesreisende som skulde gjennem dette lovende land, hver vår
vei. A, hvor var ikke den tid skjønn, hvor vi hadde tro og mot,
med sterke drømmer om alt som skulde finnes og nås. Og når vi
25 år siden treffes fra skilte veier, midt inne i landet, og stanser for
å se tilbake, hvad har vi så å si hverandre om reisen. — Hvor mange
av oss fant nettop det vi ventet og håpet? Hvor mange håp og illu*
sjoner ligger ikke knust på veien. Å, alle har vi vel lært hvor van*
skelig den kunst er å leve, — med et moderne menneskes opdra*
geise og fordringer.
Det er en vanskelig tid den vi har levet i, de gamle verdier er
ødelagt, og de nye er ikke skapt. Den gamle vise verdensordning
med planlagt utvikling mot høiere former og et trygt mål, dette
system med bevisst ansvar og frie viljer er gått istykker. Den faste
grunn vi bygget, har sviktet under våre føtter. Begrepet om «ener*
giens konstans» har arbeidet sig inn i hele vår verdensopfatning og
vårt livssyn, og vi så at hensikt og mål er menneskelige nyttebegre*
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
