Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I verdenskrigens spor - Den armenske tragedie. «Et bedradd folk» - Den armenske bosetning i Syria
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
Boken Gjennem Armenia fikk en fortsettelse i Gjennem
Kaukasus til Volga, — Nansens siste bok, des. 1929.
Ferden gjennem Armenia og Georgia blev avsluttet i Tiflis.
Franskmannen Carle, englenderen Depuis, italieneren Lo Savio sa
her farvel og reiste hjem over Batum.
Nansen hadde under hungersnøden i 1921—22 i Moskva truffet
presidenten for republikken Daghestan, Samursky, som hadde bedt
ham om å komme og hjelpe. Det kunde Nansen ikke dengang,
men lovet å komme senere om det var mulig. Nu var muligheten
der, telegram fra presidenten og hans regjering med en hjertelig
innbydelse til å komme til Daghestan på hjemreisen. «Det var ikke
til å motstå», og 6. juli drog Nansen og Quisling avsted. Istedenfor
den lange jernbanereise omkring Kaukasus til Baku og langs
Kaspihavet til Daghestan, tok de den gamle georgiske militærvei tvers
gjennem Kaukasuskjeden til Kaspihavet, hvorfra hjemreisen skulde
gå over Astrakan, Volga og Moskva.
Begge de nevnte bøker er en imponerende sum av kunnskap
og fortellerkunst, av inngående studier på mangfoldige felter, av en
iakttagelsesevne som på en gang er videnskapsmannens og
kunstnerens.
Boken om Armenia er et rystende rop til menneskeheten, der
brenner i den en smerte, en sorg, en vilje.
Den annen bok har ikke denne agitatoriske brodd og hensikt.
Men selvfølgelig vil de to presidenter som fører Folkeforbundets
berømte høikommissær, ikke bare vise ham naturskjønnheten og alt
det merkelige i dette jordens merkeligste etnografiske museum, men
også la ham se de vanskeligheter de strir med og de ønsker de har.
Selv om han her slett ikke er høikommissæren, men bare den
berømte og kjære gjest, som de har en grenseløs beundring for, og
en rørende tro på hans evne og vilje.
Så fører de ham omkring, og hans øie ser hvad arealene
rummer av muligheter, både for det folk som er der, og for tusener
av hans landflyktige, som her kunde finne jord og hjem.
Han ser og skildrer natur og mennesker så vi, leserne, ser og
oplever det hele med.
Og når vi har lest boken om Kaukasus og boken om Armenia, får
vi en tvil om hvem som egentlig til slutt har visst mest om land og
folk og alskens forhold før og nu, de førende eller den førte.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
