- Project Runeberg -  Med Nansen på 86°14' /
102

(1942) Author: Hjalmar Johansen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

eller en bog, ja undertiden en hel bjørn når den var liten.
Så måtte han stille det opp mot peisen så kjøttet kunne
bli tint opp til det skulle brukes. Det ble naturligvis svart
og stygt av soten, men vi syntes ikke at det gjorde noe.
Den som hadde fri for kokketjenesten, sørget for fersk
og salt is til husholdningen eller aller helst saltvann, hvis
det var mulig å få tak i noe. Salt hadde vi ikke. Vi hadde
tatt med litt fra «Frams>, men det var bare litt bordsalt i
en sennepsboks, og det ble brukt opp lenge før vi var klar
av drivisen. Det gikk uker av gangen uten at vi hadde det
minste salt, hverken i form av is eller vann. Det saltet
som fantes i kjøttet, måtte alså være nok for det
menneskelige legeme. — Vi hadde stadig en halv parafindunk
hengende over tranlampene. Det var fylt med is. På den
måten hadde vi drikkevann til enhver tid.

Vi gikk ikke utenfor døren mer enn høyst nødvendig
den vinteren. Det var for kaldt i de fettete, tynnslitte
klærne våre, og blåse gjorde det som oftest så det gikk
gjennom marg og ben. Men når været var pent med
nordlys eller måneskinn, da trosset vi kulden og sprang opp
og ned utenfor hytta.

Revene gikk rundt hytta som andre husdyr. De gnog
på bjørneskrottene. Men vi lot dem gnage, for vi hadde
kjøtt nok. De kunne komme en to-tre i følge og trampe
på taket. I begynnelsen likte vi ikke dette, det var så lydt
allting i den strenge kulden. Så måtte vi altså banke i
mønebjelken til dem. Men det var fåfengt. Det var så vidt
at de ville gå når vi krøp ut i husgangen, slo opp
dørskinnet og steg opp av jorda. Da skrek de høyt av
forundring og sinne. Det klang uhyggelig i vinternatten. Det
måtte være rart for reven å se en tobent skapning dukke
opp av selve jorda. Hva skulle mennesket gjøre her
innen-for dens enemerker, som den hadde hatt uforstyrret sam-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 18:06:41 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/nansen8614/0118.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free