Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Mellem slagene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
«Dere kan takke Gud at dere ikke får det her idag,» sa Eva.
«Ja, Eva, du sier det er vond smørelse,» knurret hennes mann,
«men det er såmen bare en vane.»
Ja, der satt vi to alene oppe på toppen av Norefjell, sånn 5000
fot over havet. Snoen rev i kinnene, mørket blev tykkere og tyk«
kere. Lengst i vest var det likesom en svak, svak lysning efter dagen,
den siste i året. Vi fikk nok se å lette på oss.
Så var det å ta retning så nogenlunde nedover til Eggedal. Fra
Høgevarde 1 ned til dalen er det vel så omtrent en norsk mil, så
det hadde ikke vært noget å snakke om i lyset. Men nu var det
ikke så greit midt oppe i ville fjellet. Det fikk stå til. Og utover
gikk det i svarte mørket, jeg foran og Eva efter. Det gikk som en
vind utover skrenter og berg, og det gjaldt å holde tungen rett i
munnen. Når en har vært ute i mørke en stund så er det likesom
det står en svak lysning av sneen: en kan ikke kalle det lys, men
det er da likesom et skimt iallfall. Ja, Gud vet, som en kan klare
sig mange ganger; men vi kom da nedover. Rett som det var måtte
jeg bråstanse og skrike til Eva. Det var for bratt for skiene, det
var ingen annen råd enn å gli på enden. Det leter på buksene,
men det er sikrere når det er mørkt.
Sneen drev om ørene så det sved, for det var synd å si det
var tøvær, og utover gikk det.
Allerbest det var, midt i fulleste farten, blåste hatten av mig,
— jeg hadde en så’n liten grå hatt som jeg pleier gå med. Så var
det å bremse og komme på benene igjen. Langt oppe skimtet jeg
noget svart på sneen, krabbet ivei, hugget til og slo fingrene mot
en sten. Hatten måtte ligge lengere borte; jo der var den. Jeg
hugg i en sten igjen. Det yret bortover sneen med hatter, hatt i
hatt, hatt i hatt langt bortover. Men når jeg skulde sette den på
hodet så blev den til sten. Stener for brød kan være leit, men ste«
ner for hatter er såmen ikke bedre.
Det var ikke annet for enn jeg fikk ake videre uten hatt.
Eva satt der hun satt, hun. «Eva!», ropte jeg. «Eva!» Langt
nede svarte det. Det var likesom ingen ende på denne milen. Men
ende på oss var det jo ennu, og den måtte holde for. Av og til
kunde vi jo bruke skiene også, kast i kast. Men sneen var dyp,
og det er nu utrolig hvor langt en klarer sig da. Noget som kunde
1 Toppen av Norefjell.
86
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
