Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Driften over polhavet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MED FRAM OVER POLHAVET
DRIFTEN OVER POLHAVET
I forordet til det store verk: «Fram over polhavet» sier Nan«
sen: Denne bok er blitt for personlig farvet til å være en reise«
beretning i almindelig forstand. — Men han håper at fortellingen
vil skinne gjennem det personlige.
Nu utgis verket påny, i forkortet form, avstreifet alt det som
ikke nu kan ha så stor interesse for å få de store grunnlinjer i dette
epos desto sterkere frem.
Men det personlige i dette verk er i den grad ett med beret«
ningen, er dens eget åndedrag, så «Fram over polhavet» vil aldri
uten helt å omskrives, bli en reiseberetning i almindelig forstand.
Det personlige er nettop noget av dets særegne verdi. Nu når
hans liv er avsluttet, har det efterlatt hos landsmenn som hos beun4
drere over hele verden en trang til å se «life of Nansen» i sammen«
heng, til å se hans bedrifter som det de er, karakteristiske utfoldelser
av en personlighet av usedvanlig rikdom og styrke.
Dagboken for seilasen fra Vardø (21. juli) og til de går til for«
tøining i isen på 77 0 44 ’ har ikke levnet tid til annet enn referat
av hvad dagene bragte av oplevelser.
Kun en enkelt optegnelse forteller om den drømmenes rytter
som saler sin hest. En natt efter et voldsomt døgn på jakt efter
bjørn og flyktende ren, avsluttet av en rotur mot strømmen, «den
verste rotørn jeg har hatt i mitt liv», med uvant mye kaffe og kall
te blir det smått med søvn, — «da kommer minnene med drømme«
billeder, du ser sollyse landskaper, smilende åkrer og enger, grønne
løvrike trær, og skoger og blå åser; og når du hører det synge
sakte i damprøret, blir det til klokkeklemt, til kirkeklokker, som
ringer søndagens fred inn i den lyse sommermorgen, og du er på
vei tilfots med far over Vestre Akers sletter, op kirkeveien mellem
de små bjerker som mor plantet, op mot kirken som ligger der oppe
på høiden og peker mot den blå luft og sender sin klang ut over
bygden. Deroppe fra ser du så langt, Nesodden ligger så nær i den
klare luft, men mest om høstmorgenene. Og vi hilser søndagsstilt
på folk som kjører forbi den samme vei. Lykkelige søndagsglade
ser de ut. Du synes visst ikke det var så deilig den gang, vilde
sikkert heller ha rent til skogs med bue og pil på jakt efter ekorn —
men nu, hvor vakkert, vidunderlig fagert er ikke dette sollyse fro«
111
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
