Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Driften over polhavet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MED FRAM OVER POLHAVET
styrrelige, «jeg tenkte det kunde bli lenge før jeg fikk vasket mig,
så var det best å gjøre det grundig nå.»
Det var det styggeste angrep isen kunde ha funnet på, sier
Nansen. Flaket som skruingen skjøv innover isen mot Fram, var
3 meter tykt og tok Fram midt på livet. Enhver annen skute var
blitt knust. Fram tok støtet programmessig, forvandlet rambukken
til en donkraft, og vred sig løs og løftet sig. Dens fjellsterke sider
forvandlet flaket til blokker og småis — skrugar — som mannskapet
fikk god mosjon av i flere uker med hakker og spader.
Det var skruisens «dautak» dette åtaket. Framkarene fikk ikke
flere øvelser i utrykning. Men respekt fikk de for skruisens for«
ferdelige makt, og for sin kjære Fram også, for den tankens seier
som lå i dens form. Men for sikkerhets skyld lot de den utbårne
isutrustning bli på isen.
Isbjørnen var et annet oplivende element i Framlivet. Denne
vidt omstreifende selfanger er overalt i drivisstrøkene polen rundt,
og langt innover polkalotten. For Nansen var isbjørnen en gammel
kjenning fra Vikingferdens berømmelige bjørnejakter, og adskillige
bjørner falt for hans sikre skudd også under Framferden. Han ut«
foller riktig sitt fortellertalent når han beretter eventyrene om bjørn.
Bjørn som var på sultekur droges sterkt av alt det etelige og
duftende ombord i Fram, like fra hundene og mennesker til steke«
panna i byssa. Når Juell satte en stekepanne med smør og løk utpå
rekken, kunde en bjørnenese ta teften av dette mange kilometer ut på
isen. Den er nokså nærsynt, og skal den tilfredsstille sin nysgjerrig«
het ved hjelp av synet, må den nær innpå.
En dag Scott Hansen, Blessing og Johansen var ute og reiste et
observasjonstelt i nærheten av Fram, kom en bjørn. «Hysj! vær
rolig så vi ikke skremmer’n,» sier Hansen. De huker sig ned og
ser på den. «Jeg tenker det er best jeg lurer mig ombord og sier
det,» sier Blessing. «Ja gjør det», mener Hansen. Og Blessing for«
siktig avsted på tå, så bjørnen ikke skulde bli redd ham. Imens
hadde bamsen fått øie på dem og fått vær av dem; den kom luntende
rett efter nesen. Hansen begynte å overvinne sin frykt for å skremme.
Så fikk den se Blessing som på letten fot snek sig avsted mot skuten,
og satte bent mot ham. Blessing blev nu også beroliget med hensyn
til bjørnens nerver, han stanset tvilrådig, men efter en smule be«
tenkning kom han til det resultat at det i grunnen var hyggeligere
119
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
