Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Driften over polhavet - Et opgjør
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MED FRAM OVER POLHAVET
26. mars 1894 — 2nen påskedag (fra utrykt dagbok) : «–Men
er der ikke ofre nok, skal en ofre alt fordi en kjenner viljens krefter
i sig? A, vi er bare redskaper for større makter, for oss er ikke valg.»
«Akk om troen bare var et sennepskorn, som barn gikk vi gjen=
nem livet, med barneøiets tillit fulgte vi over fjell og dal den stjerne
som vinket oss. Følg kallet, la livet strømme fritt, med stormen
stryker all din tvil. La det så bære eller briste. Troen kan flytte
bjerge, og troen har jeg. Det skal lykkes.»
H/i. Han leser Evas brever og drømmer sig hjem til henne og
til fjorden, som ligger blikkstille i deilige farvetoner i kvelden, han
ser seilbåten inne ved holmen.
— — — «Stundom gripes jeg av mismot, men du tror jo på mig,
du vet jeg er den av skjebnen utsette, og en skjønn, herlig dag vil
jeg vende tilbake med seier —».
ET OPGJØR
Fram lå der i sin isseng, og drev med den. LTten snoren, «Lina»,
og Scott^Hansens observasjoner skulde en tro at skuta slett ikke
drev, men lå fast til ankers. Den lå hele tiden med nesen mot syd,
drev baklengs, likesom uvillig mot det ukjente. Så trygg og bred
og så irriterende rolig, just som kapteinen sin, hvis stålblå, faste
øiner var så uuttømmelig fulle av tålmot.
Men selve chefen, han var midt i all roen full av uro. Det
ulmet, glimtet og sluknet igjen i det store skiftende blikk. Med
all sin viljemakt var han ingenting overfor strømmens gang og fart.
Det passive i en slik polferds drift holdt rent på å fortære ham, de
tanker og krefter som ikke kunde få utløp frem, — bli brukt på
kvernhjulene, — de malte rundt og rundt i ham, en malstrøm, en
bakevje, et opflisende, selvopløsende refleksjonsliv.
Det er ikke så at han er uten arbeide. Tvertom. «En uavlate*
lig rastløs ilen fra det ene arbeide inn i det annet, alt skal gjøres
og intet forsømmes fra dag til dag, fra uke til uke, og arbeidsdagene
er lange, sjelden slutter de før langt over midnat. Men gjennem
det alt en følelse av savn og tomhet som ikke må merkes. A, men
stundom kan den ikke holdes tilbake. Hendene synker viljeløst,
og så trett, så usigelig trett.»
131
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
