Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - På ski mot polen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
natt efter natt var Nansen ikke tilkøis før utpå morgensiden. Alt
på Fram måtte være iorden for den fremtidige drift, utdrag av jour«
nal og observasjoner skulde gjøres ferdige og tas med, og brever fra
deltagerne hjem, og fra de to polfarere, skulde skrives, der var de
tusen ting.
Men 25. februar drog de to, med 6 sleder og fulgt av en flokk
kamerater. Men det blev vendereis, en kjelke brast, og der var for
mange kjelker. Så tilbake, forsterke kjelkene. Men ennu en vende«
reis måtte til, sledenes tall redusertes til 3, med 9 hunder hver,
bagasjen redusertes til 660 kg.
Så endelig den tredje og siste avskjed, — den 14. mars.
Nansens og Johansens marsj mot polen og deres overvintring
på Frantz Josefs land er all polarsagas strålende topp, et eventyr
uten sidestykke, ikke om hell og slump, men om genial forberedelse,
og i utførelsen en utfolden av ånds« og legemsevner og krefter, en
betagende saga om bedrift, om menn who do things.
Det var en ganske utsøkt vanskelig is, selv til å være polaris,
som falt i deres vei. Skrugarene var ofte 8—9 meter høie, og hvor
de ikke kunde omgåes, gav de et uendelig slit og tidsspille.
Skjønt de startet 3 uker senere enn tenkt, var kulden hard. Klærne
frøs til is og skar sår om håndleddene. Klærne måtte smeltes og
tørkes på kroppen i soveposen, særlig måtte fottøiet passes, finnsko«
ene vrenges, sennegresset bres ut og tørkes på brystet eller lårene.
Mens primussen surret og kokte mat og vann til dem, pågikk
smelteprosessen i soveposen, under livlig tennerhakking. Nettene var titt
så kalde at kvikksølvet frøs, en morgen våknet Nansen med hvit*
frosne fingrer. Titt var de så trette efter de tunge dagsmarsjer at de
knapt kunde holde sig våkne til de hadde spist, det hendte de sov«
net med matbeten underveis til munnen.
Isen blev ikke bedre, men verre og verre. Nansen gikk gjerne
ut først for å finne vei utenom de verste skrugarene. Siden var det
å hjelpe hundene å dra frem kjelkene, de måtte titt løftes over skru«
garene. Lange stykker var det som en eneste sammenhengende stein«
røis av isblokker, med sne imellem som de dumpet igjennem,
stundom ned i vann.
Det gjorde vondt siden å tenke på at de måtte være harde mot
de utslitne hundene. Men frem måtte de, kreftene måtte tas ut både
hos hunder og menn. En dag var en hund så dårlig at den blev
142
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
