Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Hjem
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MED FRAM OVER POLHAVET
som Michelsen og Grieg, Armauer Hansen, Brunchorst og Gerhard
Gran kunde nok kredense festen så den blev bergensk. Men
Nansens kjære venn, dr. Danielsen var død, i 1894.
Den 9. september stod Fram op fjorden til Oslo. En sving
inn til Frams far, Colin Archer. Den takkens tale Nansen her holdt
for den gamle mester, kom fra et fullt hjerte, og rørte alle som
hørte den.
Hovedstadens fest nøide sig ikke med trio heile dagar tilende,
den varte i fem!
Alt hvad byen og fjorden hadde av dampere møtte Fram langt
ute i leden. Krigsskibe og torpedobåter bante vei, og 130 dampere,
flaggsmykkede og svarte av folk, sluttet op i to rekker efter Fram.
Et stoltere kjølvannsfølge har aldri nogen fyrste hatt på veien til
Norges hovedstad. Og idag var byen ikke bare Norges hovedstad,
den var idag Norges varme hjerte, fullt av stolthet og giede over
Oslogutten Fridtjof Nansen og hans staute karer. Tusener av til*
reisende, en mengde utlendinger. Gater og brygger og Akershus’
voller tette av mennesker. Hvis gamle Ravna hadde vært med,
vilde han syntes det var «meget pent» om alle disse mennesker hadde
vært rener.
Så tordnet alle orlogsmennene løs, med 13 skudd hver, og
gamle Akershus fulgte med 13 tunge drønn, så ekko våknet i åsene
omkring.
En båt rodd av unge sjømenn, legger ut fra Fram. Høi og
rank og alvorlig står Nansen i båten mens den glir inn til Honnør*
bryggen, og stiger i land med sine 12 mann. Fra et mektig kor
stiger Luthers salme: Vår Gud han er så fast en borg. Og derefter:
«Ja vi elsker» fra tuseners bryst, mens hodene blottes. Det var en
gripende stund, som ingen der var med, vil glemme.
På ordførerens velkomsttale svarte Nansen med kraftig røst:
«Norske forsamling! Det er et vanskelig hverv å tolke de følel*
ser som besjeler mine kamerater og mig. Jeg minnes vel den dag
vi drog hjemmefra. Fjorden lå regnværstung. Tungt var det å ta
avskjed. Tungt var ansvaret. Vi følte at Norges unge lykke var
med ombord, følte at hvis vi svek, da svek vi landet. Men jeg var
viss på at mine menn vilde gjøre sin plikt til siste blodsdråpe. Jeg
sier at stoltere følge enn jeg hadde, er aldri dradd mot nord. Takk
av innerste hjerte for velkomsthilsenen, en hilsen som neppe er blitt
159
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
