Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nansens dagbøker
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
vei. A, hvor var ikke den tid skjønn, hvor vi hadde tro og mot,
med sterke drømmer om alt som skulde finnes og nås. Og når vi
25 år siden treffes fra skilte veier, midt inne i landet, og stanser for
å se tilbake, hvad har vi så å si hverandre om reisen. — Hvormange
av oss fant nettop det vi ventet og håpet? Hvormange håp og illu*
sjoner ligger ikke knust på veien. Å alle har vi vel lært hvor van*
skelig den kunst er å leve, — med et moderne menneskes opdra*
geise og fordringer.
Det er en vanskelig tid den vi har levet i, de gamle verdier er
ødelagt, og de nye er ikke skapt. Den gamle vise verdensordning
med planlagt utvikling mot høiere former og et trygt mål, dette
system med bevisst ansvar og frie viljer er gått istykker. Den faste
grunn vi bygget, har sviktet under våre føtter. Begrepet om «ener*
giens konstans» har arbeidet sig inn i hele vår verdensopfatning og
vårt livssyn, og vi så at hensikt og mål er menneskelige nyttebegre*
per, og det var som hele vår bygning sank i grus. Våre idealer
blev bleke tåkebilleder, vår livstro blev undergravet. Alt syntes et
tomt og trøstesløst spill av krefter, et kaos hvor bare ett var sik*
kert: den evige forandring, men hvorfra, hvorhen? Som
vinden.
For vi hadde bare lært å feste blikket langt forut på en kimære:
utviklingen og hadde glemt livets rett, glemt vår mesters ord om å
se til himmelens fugler og markens liljer.
Vi løp fare for å bli en tvilende slekt uten tro og uten idealer.
Men nu våres det i Norge, igjen er handlingens tid kommet.
En ung kraftig slekt, med forståelse av livets rett, med tro på sig
selv og landets fremtid vil vokse frem. Og ubunden av gamle former
og overtro vil den tømre nye boliger for mennesker. — La oss alle
verne om det åndelige vårbrudd som nu vil komme.»
3. september 1905. «A, inne i mig velter og gjærer en verden
av nye tanker som krever form og vil frem. Den gir aldri fred, og
jeg flykter ikke for den, men når den nogensinde mer enn drømme?
Hvad er det jeg vil? Jeg vil utfoldelse, vil skape og arbeide. Jeg
vil gi den kommende slekt av den verden som gjærer i mig selv.
Jeg vil kaste overbord for dem alle lik i lasten, og male dem livet
i dets kraft og fylde, vise dem naturens sunde rensende skjønnhet,
barnets overlegenhet over den voksne, med hans «refleksjonsorm*
stukkenhet»
210
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
