Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I verdenskrigens spor - Krigsfangeliv og hjelpearbeide før 1920
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
Verdenskrigen betok Nansen sterkt. Menneskehetens største
fallitt. En nedverdigelse, en meningsløshet, en selvødeleggelse, hvor
ingenting annet står i blomst enn maktbegjæret, hatet og dumheten,
hvorav menneskeheten må ete de beske frukter gjennem
mannsaldre.
Krigens brannskyer blander sig i hvert hans åndedrag, selv ute
i Norges skoger eller oppe på verdensfjerne fjellvidder.
Verdensbrannens røde horisont er overalt.
Fra dagboken i juni 1916 (i «Friluftsliv»):
«— Oppe ved Rondane. Vidde til alle kanter — dalene som
sprekker i fjellsletten. Dypt der nede bukter sig menneskelivets
elv — det blir så langt borte her oppe. En ånder fritt, det er hvile
for øie og sinn — — —
Men det dukker andre billeder op — lenger borte fra. — Det
blir festninger, — løpegraver — berge av lemlestet menneskekjøtt.
Nei, nei, det forferdelige der ute rømmer en ikke fra, selv ikke
her. Aldri gir det fred.
Inn i og mellem alt en ser, blander sig jammeren av millioner
av kvinner som mistet alt — venn, husbond. — En ser fortvilede
mødre som leter efter sine sønner, — — grånede, nedbøide fedre
som leter efter stammens håp.
Et vanviddets mareritt. Og ingen kan stanse det — ingen.
Europas folk — «kulturens bærere» eter hverandre, tramper på
kulturen, legger Europa i ruiner, — til fordel for hvem???
Og hvad slåss de for? Makt! bare makt! — En kultur som setter
makt som folkenes høie mål, kan ikke bære menneskeheten frem,
den måtte til slutt føre hit, — mot undergangen.
Det måtte komme. Europas kultur har sviktet, — den var
innråtten. Som det syke tre i skogen sank den sammen, straks
stormen brøt løs.
Kultur? Ja hvad er den om den ikke mestrer villdyret?, fører
bort fra barbariet? Uten det et tomt skall, — de største ulykkene,
den verste elendigheten skylder vi fremdeles menneskene
selv. For en forferdelig, ydmykende sannhet!
Det er ikke kulturen, det er de gamle villdyrsinstinkter som
har ført massene vill, og ved suggesjonens makt revet dem med på de
ville veier. Og hopen som i det økende nutidsjag mister egen mening
og dømmekraft, ligger straks under.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
