Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
204
3. Navn og nasjonalitet.
Ved loven om formuesforholdet mellem ektefeller hadde
hustruen praktisk talt opnådd full rettslig likestilling med man-
nen. Men i én henseende vedblev lovgivning og praksis å sette
henne 1 en annen klasse enn ham: Ved ekteskapets mngaelse op-
gir hun sitt eget navn og antar mannens. Dette kan føles som
en slags selvutslettelse, især for selvstendige kvinner som ikke er
blottende unge ved ekteskapets inngaelse.
Før navneloven i 1923 fastsatte bestemte regler for navne-
bruk, hendte det derfor at kvinnesakskvinner drevet av uavhen-
gighetstrang fortsatte med å bruke sitt pikenavn også efter at
de hadde giftet sig.
Sett fra femmistisk synspunkt betegner navneloven av 9.
februar 1923 et tilbakeskritt. Før den trådte 1 kraft, var det
almindelig skikk at hustruen tok sin manns navn, men hun
var ikke juridisk forpliktet til det. Nu må hun bære mannens
navn, men kan dog uten bevilling bruke sitt slektsnavn foran
mannens navn. Hun har adgang til ved bevilling å bruke sitt
eget navn, men bare når «særlige grunner taler for det.» Denne
rett vil praktisk talt bare tilfalle de kvinner som ved en kunst-
nerisk innsats, ved forretningsvirksomhet eller lignende har
erhvervet sig et kjent navn før de gifter sig.
Under navnelovens utarbeidelse fremkom bare et par pro-
tester fra kvinnehold. Hustruens navneskifte var nu engang sed
og skikk, det var praktisk og det styrket familiens samhørighet.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
