Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Roald Amundsen: Ferden - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
60 GJENNEM LUFTEN TIL 88° NORD
is med øinene helt rundt. Da vi derfor så dem legge
i vei, var vi ganske overbevist om at de hadde tenkt
å følge gamleisen rundt. Vi visste at det vilde bli en
drøi marsj på flere timer. Da vi så dem vel i vei,
klemte vi derfor igjen på med vårt arbeide. Hvem
kan beskrive min forundring da en plutselig sier:
— Nei se der er de alt.
20 minutter efterat de forlot sin leir var de altså
allerede nesten over hos oss. 200 meter borte kunde
vi se dem arbeide sig gjennem skrugarene. Nu visste
vi imidlertid at de ikke kunde nå helt frem til oss på
grunn av en ganske liten smal råk som lå mellem
dem og oss. Riiser*Larsen og jeg forlot derfor vårt
arbeide, tok seilduksbåten og gikk dem imøte. Vi
fikk satt båten på vannet, og RiisersLarsen gik i den
for å sette over og hente en for en av de kommende.
Nettop som han holdt på å stake sig gjennem sjæk
isen, og jeg stod på gamleisen og ventet, var det at
jeg blev vekket op av et reddsomt skrik — et skrik,
som gikk mig til marg og ben og sikkert frembragte
det kunststykke, å få mitt hår til å stå på ende. Det
efterfulgtes av en rekke andre hyl det ene mere for*
tvilet og gruopvekkende enn det annet. Jeg nærte
ingen tvil om at et drama av den mest grufulle sort
utspiltes på den annen side av skrugaren. En mann
var iferd med å drukne. Der stod jeg og måtte høre
på dette, mens jeg ikke kunde røre en finger for å
hjelpe. Situasjonen syntes håpløs. Da døde skri*
kene litt efter litt bort, og jeg tenkte ved mig
selv:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
