- Project Runeberg -  Nordens kalender / 1931 /
16

(1931-1938)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fridtjof Nansen av Björn Helland-Hansen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

FRIDTJOF NANSEN

selvfølgelig utenkelig at en ikke selv har strebet
efter det som mål. Stakkars folk som finner
tillokkelse i slikt.»

I en avisnotis, som blev sendt ham, stod det at
han viste en overlegen forakt for livets trivialiteter
og banaliteter. «Det var som den høieste ros; men
når de beundrer det, hvorfor lever de ikke selv
efter det. Utrydd alle disse banale levninger fra
halvkulturen og lev for det som er verdt å leve for,
hvor lett var det ikke å løfte det hele samfundsliv,
gjøre det enkelt, lyst og lykkelig. Vi behøvet bare
strebe mot hvad vi selv fant hadde verd, og ikke
tenke på hvad andre sier om oss som det viktigste.»

I en ferie kommer han til et av de steder hvis
natur han elsker. «Månen over fjellet, en lyssøile
hitover vannet mellem mørke graner og lett
birkeløv. Himlen høi og blå og åsene i hvilende natt.
Det er hvad ord aldri kan rumme. Ingen mislyd.
Hit er det vi ubevisst lenges gjennem dagens
hensiktsløse jag. Her får det meningsløse sin
løsning. Den tilværelse, hvor våre drømme og vår
skjønhetslengsel alitid finner fred, hvor vi vet,
hver gang, at her er vi hjemme, og uforklarlige
stemninger gjennemsitrer hele vårt vesen. Vi
søker det som kan være livets mål. Kan ikke en
slik natt være det? Hvorfor søker vi annet, intet
kan fylle som dette. Ophøiet, rent. Her, og alene
her, er ’das Land dass meine Sprache spricht’.
Men hvorfor? Nettop fordi vi ikke kan svare, fordi
dens makt er uforklarlig, ulogisk som livet selv.
Emerson har rett ’vi stiger ned for å møtes’. Har
ikke hver av dem vi møter en slik helligdom, hvor
også de trer stille; men de gjemmer den for sig
selv og ’stiger ned for å møtes’.».....

«De fleste mennesker synes å tenke først og
fremst på det inntrykk de gjør på andre, selv om
disse andre står langt under dem.

«Man betenker sig på å si ut sin mening i et
vanskelig spørsmål av frykt for å si noget som
kan ta sig mindre begavet ut. Andre uttaler sig
dunkelt i håp om at det skal virke fremragende.
Mange er redd for å være påtrengende med sin
mening. En er bange for å vedkjenne sig sin
mening av frykt for at den skal nedsætte ham i
andres omdømme, selv om det er hans inderligste

overbevisning. Det er sjeldnere at det er av frykt
for å såre andres følelser.

«Alltid, alltid er det vårt inntrykk på andre.
Hele vårt liv er innrettet på å virke på andre,
innrettet slik som andre vil ha det. Hvem lever
for sig selv? Hvem lever sitt eget liv? Hvem kan
ryste alt dette småtteri, dette tidsspille av sig?» . . .

«Den offentlige mening, dette vassklamme
uhyre bakbinder dem alle, grumser livets klare
kilder, gjør himlen grå, intet sollys, ingen blå
luft. På det alter brenner offerbålet for vår tids
Molok. Der svinebindes friheten og der forblør
gleden.»

«Kamp er det vi vil, for hvad? Det er det samme,
bare få kamp og utrette noget så tiden ikke rinner

fra oss.».....

«Virkelig mot viser vel den alene som uten å
stole på andre er beredt til rolig å ta hvilke som
helst følger av en farlig situasjon, og som, om
han har svakheter, har vilje sterk nok til å tvinge

dem.».....

«Jeg har fordypet mig i de gamle nordmenns
reiser, levet deres liv omigjen og fulgt dem på deres
ferder gjennem ukjente hav, i is og i kulde, i
storm og i solskin.

«De var ikke drømmere, de var handlingens
menn, som fyllte sitt liv med dåd og eventyr.
Hvor livet var enklere den gang, mindre
sammen-satt, lettere å leve. De var uavhengige, tok de
muligheter livet gav, lo av faren, og fremfor alt
var de ikke orm-ette av selvrefleksjon som vi er.
Deres påheng var ikke langt, men deres vinger
var sterke. Med alt de trengte i denne verden
ombord i sine små åpne skuter fant de sin vei
utover havet, uten kompass, og ofte, i tåke og
skyet vær, uten sol og stjerner. Men de nådde sitt
mål eller sänk, og hadde sin rikdom av storm og
kamp.

«Hvilken elendig navigasjon vi har gjort livet
til, mellem skjulte undervannsskjær og båer i
grunt brakkvann, fjernt fra skumsprøiten på åpne,

salte havet.»–-

«Livet er en eneste samlen i lade av erfaring,
vi ophoper kunnskap og fordyper livssynet, men
rekker aldri å bruke det. Som vi er blitt modne

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 20:03:23 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/nordkal/1931/0022.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free