Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - På bispevisitas over Finnmarksvidda av Eivind Berggrav
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
PÅ BISPEVISITAS OVER FINNMARKSVIDDA
vekslinger. To dager senere kjørte vi om morgenen ut fra Lappeluobal
fjellstue, snek oss frem i den grøften vi hadde sporet op i snemassen
kvelden før, — jeg syntes det var trøstesløst å begynne forfra igjen. Men
så svingte vi op på fjellet, og plutselig gikk alt glatt, som en dans, sneen
bar, det var ikke til å tro. Og slik fortsatte vi til Kautokeino — 50
kilometer, i jevn lunk, somme tider i trav, enskjønt renene nu var utmaset og
dovne, så vi måtte huie og bære oss verre for å få litt skrekk i dem så
de la i vei. Jeg er mør i alle lemmer, helt død i armene av å mase med
renen. Men Inga smiler, og når vi tar 5 minutter kvil, smyger hun lassoen
av skuldrene, legger sig på kne hos Aslak, og så er det bare herlighet. Vi
andre tar pipene frem, renene snapper sne. Annen «mat» får de ikke hele
dagen. Disse pustene på fjellet er verd hele slitet!
— — Inga vet hvordan det skal være, ikke noen annen foran henne
når vi kjører inn på kirkestedet, og ingen låte ren da. I karrière skal det gå,
som en sprut, og Bisma skal kjøre efter henne. Aslak liar fått lov å få
hodet op av teppene, og så reiser hun sig, Inga Mattisdatter Eira, og står
i pulken mens renen gyver av gårde inn mot husklyngen. Alle flagg i topp,
lappebarna ut av internatet for å vinke, sognepresten på tunet. Inga
Mattis-datter Eira har ført Bisma vel over fjellet, hennes forfedre stammer fra
Kautokeino, nu kan slekten se henne. Hun gjør forfedrene ære!
Jeg grudde mig til de første reisene i samedistriktene. Hvordan skulde
man kunne komme sjelelig nær et fremmedartet folk når man ikke engang
forstod deres sprog? Ennu kjenner jeg det selvsagt som et stort tap at jeg
ikke kan tale samisk (lappisk). Men under min fattigdom i så måte har
jeg efter hvert erfart at der også er ting som kan skape kontakt mellem
mennesker selv om den sproglige forbindelse må ha en tolk til mellemledd.
Overfor samene tror jeg det er viktigere med sannhet å kunne ære dem
som mennesker og som folk, enn akkurat å mestre deres sprog.
Men er dette mulig? Er der ikke en avgrunn av raseforskjell, av
kultur-differanse, av vane og syn? Jo, forskjell, men ikke avgrunn. En
«frem-med» er tilbøielig til å se på disse mennesker som noe aparte, kanskje som
148
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
