Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Snorre ble en rik mann og fikk stor innflytelse. I året 1206 flyttet han
til gården Reykjaholt som han drev opp til å bli en stor og tidsmessig gård. I
1218 kom han for første gang til Norge, først til Bergen og siden til Tønsberg
hvor han tilbrakte vinteren 1218—1219 sammen med Skule jarl. Vennskapet
med Skule jarl holdt seg like til denne døde. Snorre har sikkert her i Tønsberg
fått kjennskap til mange ting vedrørende Norges historie. Han reiste også meget
rundt i Norge og nedtegnet atskillig. Han ble hirdmann i Håkon Håkonsons
hird, først som skutelsvein, (det svarer omtrent til ridder) og siden ble han
lendermann. Dette var den høyeste stilling innen hirden og svarer til baron.
Snorre hadde således de beste forutsetninger for å skrive Norges historie.
Først skrev han imidlertid det verket som er kjent under navnet Edda, og som
er det første man helt sikkert vet at Snorre er mester for. Det er en lærebok i
skaldeskap. «Den yngre Edda» som den er blitt kalt, er imidlertid ikke på
langt nær så kjent som Snorres kongesagaer. Edda ble ferdig i 1222—23 og
faller i tre hovedavsnitt, nemlig Gylvaginning, Skaldskaparmål og Håttatal.
Gylvaginning forteller om vår gamle gudelære. Skaldskaparmål forteller
om hvordan man skal lage kvad, og også om alle de «kjenninger» som ble brukt.
En god skald måtte kjenne til flere hundre «kjenninger» eller dikteriske
billeder som ble nyttet i kvadene som f. eks. «havets hest» om skipene, «Odins u vær»
om krigen, osv. Håttatal illustrerer for oss de forskjellige versemål. Det er et
kvede på over 100 forskjellige vers hvor hvert vers har sitt eget versemål. Disse
kvedene er ennå lite kjent i Norge.
Først 600 år etter Snorres død kom den første virkelig norske oversettelse
av Kongesagaene. De andre som hadde eksistert, var danske. Det er viktig å
legge merke til dette, at vi i det hele tatt skulle behøve å oversette disse våre
egne kongesagaer som var skrevet på norsk. Det høres jo helt utrolig ut at det
norske folket ikke lenger forsto dem. Men slik var det blitt: Vi forsto ikke
lenger vårt eget gamle språk. Vi hadde mistet sammenhengen med den gamle
tiden, med det gamle kulturspråket vårt. «Heimskringla» var skrevet på norsk,
og utviklingen av dette språket var plutselig og hardhendt brutt, fordi vi var
blitt avhengig av et fremmed land. Vi kom i et avhengighetsforhold som varte
så lenge at vår egen gamle historie og vårt eget språk gikk i glemmeboken. Et
fremmed lands språk ble tvunget inn på oss gjennom de fremmede embetsmenn
og prester som ble innsatt overalt.
Språket levde nok ennå videre i bygdene, men også her gjorde innflytelsen
fra det fremmede språket seg gjeldende og åt seg innover. For folket i byene
var det i hvert fall helt nødvendig å få sagaene oversatt. Men denne fremmede
innflytelse gjaldt selvsagt ikke bare språket. Hele den gamle norske kultur
førte i flere hundre år en slags skyggetilværelse. Ville en nordmann søke utover
sin egen snevre krets med sine nasjonale tanker, så måtte han gå veien om den
danske kultur for å nå fram. Det var selvsagt ikke lett, og falt ofte tungt for
125
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
