- Project Runeberg -  Norges Land og Folk, statistisk og topografisk beskrevet / XVIII. Nordlands Amt. Anden del (1908) /
469

(1885-1921) Author: Amund Helland, Anders Nicolai Kiær, Johan Ludvig Nils Henrik Vibe, Boye Strøm
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

OVERNATURLIGE VÆSENER OG OVERTRO.

409

ekspedition for et par aar siden seilede mellem Færoerne og
Island, ytrede foreren, at de paa Island skulde leie nogle heste
til at ride paa. Der blev da svaret: «Hys, hys, De maa da ikke
tale slig paa sjøen.»

Tro om dyr. Naar hesten ruller sig, skal man se vel
efter, til hvilken kant af himmelen, den vender hovedet. Vinden
kommer fra den kant, mod hvilken hovedet vender (Melo).

Hver julenat kl. 12 ligger hestene paa knæ i stalden.
Dette kommer deraf, at der stod heste i den stald, hvor Jesus
blev født (Skjerstad, Saltdalen).

Stundom pleier man at give hesten et kornbaand
juledags-morgen. Man holder baandet fremfor hesten. Hvis den bider
i aksene, kan man vente et godt aar; men hvis den bider i
rodenden, et daarligt.

Hvis en drømmer om rode heste, kommer der sikkert ildløs
i nærheden (Saltdalen).

Vil man have en rigtig rask hest, skal man tæmme den
om julenatten og lade den drikke af en jordkilde, hvor den ikke
før har drukket (Saltdalen).

Koen, som er kjøbt fra en fremmed gaard, skal ledes tre
gange rundt en jordfast sten ; da trives den i sit nye hjem og
løber ikke bort.

Naar sygdommen tuss plager heste og kjør, eller naar
dyret er «tussereden», taber det madlysten, sturer og sveder.
Da skal «tussemærket» skjæres, og det skal skjæres vrangt,
modsat den retning, man almindelig skjærer i; det var det
saakaldte pentalfa, som i det sydlige Norge og Danmark kaldes
marekors. I Tyskland kaldes det «drudenfuss».

Naar alveskott rammer kvæget, skal man stikke det syge
dyr med alvepile, det er smaa bensplinter, der af og til findes
i slagtede dyrs kjød. Disse er skudt ind i dyret af alverne, og
bliver det syge dyr stukket med dem, hæves virkningerne af
al vernes skud.

Naar en ko bliver syg, er den «ælgskudt», det vil sige
alv-skudt, alvskoten. Der er et væsen, som heder alg, alv, som
skyder kjørene med sine kugler, og de har den egenskab, at der
aldrig bliver hul paa huden efter dem. Naar en saadan ko
skal kureres, hentes en kjærring, som forstaar kunsten. Hun
leder først op «ælghullet» og derpaa borer hun tre huller i en
stor. Saa tager hun et kjevle og holder op til kinden.
Husmoderen maa da spørge hende: «Hvad er det, du vil skyde?»
Kjærringen svarer da, med det samme hun sender kjevlet langs
fjøset: «Jeg skal skyde den ælgen, som har skudt kua di»
(Skjerstad).

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 20:49:38 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/norgeslof/18-2/0485.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free