Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Dagdrøm, livsløgn og lykke
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
GJENNOMSNITTSMENNESKETS ILLUSJONER
seg store resultater, en enestående «løftning». Han opplever det
motsatte! Den lykkelige fotograf, familiefar og oppfinner for-
vandles momentant til et bunn-ulykkelig menneske, som ikke
engang får ulykkens storhet over seg, den gjør ham til en enda
større pjalt, ikke bare i andres, men — det verste av alt — også
i egne øyne. Og så er det at Henrik Ibsen feller sin dom gjennom
en av sine med rette verdensberømte replikker i doktor Rellings
munn: «Den som tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar
lykken fra ham med det samme.»
Hva mener Ibsen med i det ene skuespill å la doktor Stock-
mann nå lykkens strålende utfoldelse ved hensynsløst å følge sitt
sannhetsideal og i neste skuespill kaste Hjalmar Ekdal ned i
ulykkens avgrunn da han etter fattig leilighet prøvde å følge
sannhetsidealet? Motsetningen er bare tilsynelatende, i virke-
ligheten er det full overensstemmelse mellom den lære Ibsen for-
kynner om mennesket og lykken i de to mesterverker. Doktor
Stockmann kan bare være lykkelig ved uten avkortning å wut-
folde sin veldige livskraft i retning av sitt dominante sannhets-
ideal, som var hans eget, vokst ut av hans personlighet. Hjalmar
Ekdal, stakkar, brekker straks nakken når han prøver å følge
et ideal som er ham inderlig tremmed og som påtrykkes ham
utenfra. Det som hovmodig kalles Ekdals livsløgn er det høyst
påkrevde sjelelige forsvar denne svake karakter har bygd opp
omkring seg. Ekdal har også sine idealer, han vil være en elsket
far, og oppnår å bli det. Han vil gjerne være en ærekjær per-
sonlighet, og innbiller seg at han er det; han vil gjerne være en
stor oppfinner og drømmer at han er det — uten virkelig å tro
på det. Så lenge han gjør sitt beste (eller tror han gjør det) er
han tilfreds «frasett naturligvis sin lett forklarlige melankoli»
— som han halvveis nyter.
Selvsagt nådde ikke Ekdals lykke den høye kvalitet som Stock-
manns. Hans instinktsenergi er forringet og forkvaklet, hans
idealer er tåkete og uklare, han realiserer dem meget dårlig eller
bare i fantasien, men så lenge han får lov til å gjøre det i fred,
er han på sin middelmådige måte et lykkelig menneske. Hjalmar
Ekdal er gjennomsnittsmennesket, mener Ibsen, han tåler ikke
å se verden i virkelighetens grelle lys uten illusjonens beskyttende
fargede briller.
Men hvilket menneske kan si seg fri for illusjoner? Kunne
Ibsen det selv? Har ikke alle levende vesener med bevissthet
4 — Georg Brochmann. 49
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
