Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Når mni sang er stilnet av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ALDERSGRENSEN
Som alle overgangskriser har også denne sin vemodsfulle
skjønnhet, de behøver slett ikke å være bitre. De kan være
som den velsignende solnedgang Wildenvey maler for oss:
Det er i disse blå sekunder, som lik vårens blomster plukkes
i et nu, for her å legges på de tusen solårs grav.
Det er tidens blomst, som åpner seg for duftende å lukkes
som bølger blå i evighetens himmeldype hav.
Stunden er skjønn, men vanskelig å ta farvel med, en føler
trang til å be med Glunten og Magisteren,
Ack, om du hjårta har,
flyende sol, dröi kvar!
Ty utan dig år alt
ödsligt och mörkt och kalt ...
For en hel masse mennesker er dette oppbrudd, dette farvel
med livets sol i form av arbeid og innsats så å si ordnet og regle-
mentert ved aldersgrensen. Ved den og den alder, har en å
forlate sin stilling, hvordan det enn passer inn i ens person-
lige livsrytme. Det er klart at bestemmelsene om fast alders-
grense må være ytterst urettferdig for de aller fleste. Noen er
kanskje allerede ferdig med den overgang som danner avslut-
ningen på den modne alder, og gjør et dårlig og uinteressert
arbeid den siste tiden før de med et lettelsens sukk går over
til å bli pensjonister. Andre føler seg så effektive i sitt arbeid
som aldri før — og er det da sikkert også. Nå først har de fått
den erfaring og myndighet som gjør at de mestrer sitt arbeid
med all den lykke det gir — og så blir det hele tatt fra dem.
Det finnes vel ikke bitrere mennesker til enn slike effektive
folk som «faller» for aldersgrensen, men som enda ikke er
blitt gamle: Pensjonerte funksjonærer og kårfolk på landet.
Utenfor statens og kommunens etater, utenfor de store for-
retninger, finnes det ingen aldersgrense. Der får en arbeide til
en selv forstår at det er best å slutte — hvis en da får lov.
Det tragiske er jo mange ganger, at livet ikke har artet seg
slik for en at en kan slutte når naturen kaller en til hvile og
fred, en er nødt til å fortsette med arbeidet for å leve, for å
skaffe det daglige brød. Det finnes ikke mer tørr og snusfor-
206
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
