Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Når mni sang er stilnet av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BYGGMESTER SOLNESS’ TRAGEDIE
naturens lov, og tar opp den kamp som må tapes. Da er det bygg-
mester Solness’ tragedie utspiller seg, i alle former, til alle tider
og overalt: Mennesket er blitt maktsykt. Mannen vil ikke gi fra
seg arbeidet med alt hva det gir ham, han vil tvertom overgå
seg selv, stige høyere enn noensinne! I «Bygmester Solness» lar
Henrik Ibsen tragedien foregå med en mann som etter våre dagers
begrepet ennå er i moden alder, men det er likevel en alderdoms-
krise det vi ser foregå. Det som forsterker og utdyper konflikten
er at kjærligheten kommer inn, den senile erotikk. Den gamle mann
blir voldsomt forelsket i en ganske ung pike, og vil vise henne at
han er kar for å slå ungdommen ned, han vil vise henne sin makt
og sin styrke, sitt mot — det ungdommelige mot han innerst inne
vet han har mistet.
Nedstyrtningen fra tårnet, hvor han ville henge kransen over
sitt verk med egne hender, gir i praktfull dramatisk forkortning
den mislykte, ikke beståtte, alderdomskrises tragiske avslutning.
Ibsen har med en voldsom oppblussing av sitt geni gitt dette mes-
terverk i en symbolsk, men pinlig nøyaktig og nesten viten-
skapelig uttømmende analyse av en alderdomskrise som ikke førte
til gjenfødelse, men til nederlag. Aldri har Ibsen, som dog i sann-
het holdt dommedag over seg selv hver gang han frembrakte et
drama, vært mer ubarmhjertig selvavslørende enn i «Byg-
mester Solness», aldri har han fortalt oss sannheten, koste hva
det koste ville, klarere, dypere, forferdeligere.
Det kan synes sørgelig og skremmende at ikke bare Ibsens,
men så mange andre store dikteres siste verker, forteller om alder-
dommens tragedie og ulykke, sjelden om dens skjønnhet, dens fred
og harmoni, dens lykke. Forklaringen er kanskje denne: Alder-
dommens evne er ikke skapende. Så lenge en kunstner kan skape
et kunstverk, er det å virkeligheten ikke selve alderdommen han
forteller 088 om, men alderdomskrisen, som må være jo mer smer-
telig og tragisk desto høyere det modne menneske har steget i
skapende kraft før krisen inntrådte. Den krisen som dog — skulle
vi tro — for det sjelfulle menneske danner innløpet til den siste
havn, hvor stormene har lagt seg og hvor det er godt å være.
Av gode grunner blir den egentlige alderdom ikke skildret som
selvopplevelse av noen kunstner, fordi den virkelige alderdom ute-
lukker skapende arbeid.
Når så mange bildende kunstnere, komponister og diktere har
gitt oss lødige mesterverker helt opp i den høye alders år, da
208
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
