Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tankens redskaper - Matematikken og erkjennelsens utvidelse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TANKENS REDSKAPER. MATEMATIKKEN
401
solen, og når den hadde motsatt retning. Man skulde da vente
å få litt forskjellige ver dier for lysets hastighet i de to tilfelle,
men dette forventede resultat uteblev.
Til forklaring av det fremsatte §å Albert Einstein i 1905
sin første relativitetsteori, som senere er blitt utvidet og
videre underbygget. I virkeligheten går den nettop ut på det
som Riemann hadde forutsagt i sin doktoravhandling: Det
må en helt ny geometri til, hvor det ligger andre
forutsetninger til grunn enn de aksiomer som Euklid hadde stillet op
som bærende søiler for hele den geometriske bygning. I dette
tilfelle var det så heldig at det matematiske apparat i alt
vesentlig var ferdig utviklet på forhånd fra matematikernes
side.
Efter Einsteins teori skal nu f. eks. planetene ikke lenger
bevege sig efter Newtons lov, men avvikelsen er så uhyre
liten at vi rimeligvis aldri vilde ha kunnet påvise den,
undtagen nettop for planeten Merkurs vedkommende, hvor det
viser sig at perihel i løpet av et hundre år skal flytte 3ig 43"
mere efter Einsteins teori enn efter Newtons.
Forskjellen mellem Einsteins gravitasjonsteori formulert
i relativitetsprinsippet og Newtons «klassiske mekaniske» er
altså tallmessig ytterst liten, men i prinsipiell henseende uhyre
gjennemgripende. Naturligvis blev det nu for
naturviden-skapsmennene en påtrengende opgave å finne andre
konsekvenser av teorien, hvor avvikelsen fra den klassiske teori var
stor nok til at den kunde observeres og måles. Det lyktes
egså å finne en: Efter Einsteins teori skulde en lysstråle,
som passerer tett forbi et legeme, tiltrekkes av dette som om
lysstrålen hadde «vekt», den skulde derfor bøies litt.
Lysstrålens retningsforandring fant Einstein kunde i gunstigste
tilfelle gå op i 1,7 buesekund, altså omtrent en titusendel av
en grad.
Ved å se på stjernene som stod like ved solranden under
en total solformørkelse skulde man påvise denne avbøining.
Så skjedde. I 1923 blev «Einstein-effekten» observert. Det
stemte!
Vi har omtalt dette eksempel såvidt utførlig, fordi det gir
28. — De store opfinnelser
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
