Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elektrisiteten som budbringer - Moderne radioteknikk - Elektronrøret
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
390
DE STORE OPFINNELSER
Fig. 333. Skjematisk
fremstilling av to-elektroderøret.
Ved å anbringe en ’krystall i en
svin-gekrets gikk bare den ene halvdel av
bølgene gjennem krystallen.
Vekselstrømbølgen blev likerettet.
Krystall-mottagere brukes ennu meget ombord
i skib og til kringkasting. De er
stabile, lette å behandle, men lite
følsomme og helt ubrukelige pà lange
avstander. De benyttes også ofte i
forbindelse med rørforsterkere.
Det var først efter opfinnelsen av
elektroderøret at radioteknikken skjøt
fart for alvor og gjorde radio til allemannseie. Det blev
op-funnet av engelskmannen dr. J. A. Flemming i 1904, men fant
foreløbig ingen praktisk anvendelse. Det består av en
glass-kule eller rør som er pumpet tomt for luft og igjensmeltet.
Inni røret er anbragt en glødetråd (F) og en metallcylinder
(P). (Fig. 333.) Den teori røret er bygget på, har vært kjent
snart i hundre år, og forskjellige fysikere har studert
fenomenet. Vi kan således nevne forsøk av Becquerel i 1853. Den
som i første rekke studerte lovene for den såkalte
elektrodemisjon, var O. W. Richardson.
Opvarmes glødetråden F ved egen glødestrøm, vil den
utsende elektroner, og metallcylinderen P vil, når den er opladd
Fig. 334. Hvorledes elektronrøret har utviklet sig ved Telefunkens laboratorier. Til
venstre de mest moderne typer.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
