Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jordens skatter - Grubedrift - Skjerpning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jordens skatter. Grubedrift.
113
Ved diamantboring får man skåret ut en cylindrisk kjerne, som
brytes av med regelmessige mellemrum, gripes av en kjernefanger
like over diamantene og hales op med rørene. Dette skjer helst
hver gang man skal føie til en ny rørlengde. Kjernestykkene
legges i avdelte rum i en kasse, vel ordnet og med påskrift av lengde
og plasering av hullet. Man har da for sine øine en nøiaktig
gjengivelse av berglagene og malmen, så man kan studere ikke bare
deres kjemiske innhold, men også deres fysiske beskaffenhet,
struktur. Diamantboring går forholdsvis raskt, optil 10—15 meter
døgnet i godt fjell.
Ved å bore huller på forskjellige steder, måle dem og analysere
det opborte materiale, vil man kunne få utmerket oversikt både
over malmens utstrekning og gehalt. Som eksempel kan nevnes
den veldige Chuquicamete kobbermalmforekomst i Chile,
visstnok verdens største. Det blev der i løpet av 4—5 år boret mer
enn 1100 borehull med en samlet lengde av flere hundre tusen
meter. Men så kunde også selskapet ved boringenes avslutning
rapportere en malmlengde på 712 millioner tonn med en
gjennem-snittlig gehalt av 2,12 % kobber.
Det er en almindelig utbredt opfatning at forekomstene biir
rikere og rikere desto dypere marr trenger ned i fjellet. Erfaringen
går i den stikk motsatte retning. For det første går de fleste
malmforekomster ikke så særlig dypt. Det vi ser av dem oppe i dagen,
er jo ikke deres oprinnelige øverste ende, tvert imot vet vi at i
årmillionenes løp har jordens overflate på fastlandene blitt avgnaget,
mange steder er det fjernet lag på flere tusen meters tykkelse av
jordens nedbrytende krefter, mens det på havbunnen er blitt
avsatt tilsvarende tykke lag. Norges fjellmasser er i regelen bare å
betrakte som grunnmuren av de mektige fjell som engang har
vært, og når vi nu påtreffer malmårer, er det bare rester av store
forekomster. At en norsk grube går ned til under 1000 meters
dybde er derfor et rent særsyn.
Mange av de rikeste malmfunn som er blitt gjort og som har gitt
årsak til ville forhåpninger om umåtelig rike forekomster lenger
ned, har bare vist sig å være hvad geologene kalier „sekundære
anrikninger”. Disse opstår når malmen kommer frem i dagen
ved regnets og atmosfærens avgnaging. Det dannes da metallsal-
8 — De store opfinnelser IV.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
