Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kunsten og åndslivets teknikk - Boker og aviser - Trekk av boktrykkerkunstens utvikling
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
212
De store opfinnelser.
Fig. 229. Av en stor B-types tilblivelseshistorie. Til venstre: Typen biir tegnet
i stor målestokk. Til høire: Ved hjelp av et presisjonsfreseapparat overføres
tegningens konturer til mønsteret i messing, som er vist i naturlig størrelse pà
fig. 231, til venstre. (Linotype Bulletin.)
sjonspressen, og de største er fremdeles dem som brukes i
storavisene. Til egentlig boktrykning brukes fremdeles mest
flattrykks-presser, hvor satsen ligger i en flat ramme, og hvor pressecylinderen
og trykkcylinderen ruller over. Til småtrykk brukes mest vertikale
flattrykkspresser.
Som før nevnt lyktes det Gutenberg å fremstille typer
avtilstrekke-lig nøiaktig form og størrelse. Det middel han brukte var à støpe
typene i former, slik at hver bokstav blev nøiaktig ens, selv om den
blev støpt i tusenvis av eksemplarer. Det var denne grunnleggende
opfinnelse som i det hele taft muliggjorde boktrykkerkunstens
utvikling. Selve bokstaven, ,,skriftbilledet”, står pà toppen av en liten,
firkantet stav. Alle typer har nøiaktig samme høide og tykkelse,
mens bredden retter sig efter vedkommende bokstavtegns karakter.
En m-type er således meget bredere enn en i-type. Typestavens
høide gjøres i almindelighet 23,57 mm., og varierer denne bare med
en hundredels mm., er typen ubrukelig. I ordmellemrummene
bruker man sakalte blindtyper av forskjellig bredde og uten
skriftbillede. Pà den av typelegemets flater som løper langs
bok-stavtegnenes underside, er det et innsnitt, „signatur”, som er der for
at setteren hurtig kan se om vedkommende type hører til i satsen,
idet hver skriftsort har sin særegne signatur, og for at han kan snu
typen den riktige vei. På bunnflaten av typestaven går der en renne,
et spor efter det dødhode som opstår under stopningen, og som
freses vekk. Det å støpe typer er en vanskelig kunst, som efter hvert
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
